21
© Joel Kaufmann
Det er natt til 1. juli. Med takknemlighet
for at vi får dra, nysgjerrighet,
lange skjørt og pass i
bagasjen er vi fire ungdommene
fra Grefsen menighet på vei til
det hellige land. Dette er ingen
typisk sydentur eller storbytur.
Vi har forberedt oss på at dette
skal bli noe helt annet.
i, det er Frøydis Hanssen-
Bauer, Torgeir Sandes
Laurvik, Magnus Oma
Bergo og Martine Akselsen, alle
aktive i ReTro, menighetens ungdomsklubb.
Vi skal besøke vennskapsmenigheten
Grefsen har i
Ramallah på Vestbredden, Church
of Hope.
Frykt og konflikt
Det tok ikke lang tid før vi skjønte
hvilke kontraster denne turen
skulle bære preg av. På flyplassen i
Tel-Aviv møter vi uniformerte soldater
med store geværer i hendene
– og jøder og muslimer i fullt hellige
antrekk. Omgivelsene, uavhengig
av side, var preget av frykt
og konflikt. For dem vi skulle møte
var dette hverdag.
Med vindruer som tak
De dagene vi var i Ramallah var
den politiske situasjonen spent,
men likevel følte vi oss trygge. I
huset til Dabit-familien (Nasri og
Maha, med barna Sami, Same og
Sami) kunne det heller ikke vært
mer fredelig og idyllisk. De hadde
vindruer som tak over uteplassen,
en vakker fontene, geiter, kyllinger,
katter og hengekøye. Hver kveld
var vi alle, både vi og palestinerne,
samlet rundt bålet i denne harmoniske
hagen, og det var vanskelig å
forestille seg at her var konflikt
normalt, og at opptøyene på
‹checkpointen» bare var en ti
minutters
kjøretur unna.
Vi tilbragte mye tid i kirka
sammen med ungdommene; spilte
basket, biljard, lekte «bjørnen sover»
med småbarna, spiste og hadde interessante
samtaler om hvordan det
var for dem å leve i et mindretall
(de
kristne utgjør bare 3
%) og hvordan
det var for oss å leve som kristne i
det mer og mer sekulariserte samfunnet
som Norge
er.
Påvirker og påvirkes
Pastoren i menigheten, Imad
Haddad, var opptatt av at vi skulle
reflektere over hvordan vi påvirker
verden som kristne og hvordan
verden påvirker oss som kristne.
Han mente at der kunne vi og de
palestinske ungdommene finne
mange like erfaringer å prate om.
Og dette spørsmålet fulgte oss
hele uken.
Den ene dagen tok Sami oss
med på en skikkelig spennende
kjøretur der han fortalte om konflikten
og viste oss hvor nær den er
på dem, i forhold til militære baser
og bosetninger.
Har satt dype spor
Andre dager var vi i fødselskirken i
Bethlehem, ved Dødehavet og Jeriko.
Det var spennende å se disse
historiske stedene og stå og lese fra
Bibelen om for eksempel barnemordet
i Bethlehem – og ved siden
av deg er barneskjelettene.
Likevel kommer vi til å huske
best de kveldene vi satt så ubekymret
rundt bålet i huset til Dabit,
spiste, drakk vin og snakket om
store og små temaer. Vi kunne
kjenne på samme følelser og erfaringer
selv om vi lever i så ulike
land, i så ulike situasjoner og med
så ulike skjebner.
Reisen har vært veldig lærerik
og har satt varige og dype spor i
oss alle. Det betyr mye for vår menighet
å ha dette vennskapet med
Church of Hope, og det betyr mye
for deres menighet. n
Tekst og foto: Martine Akselsen
Konflikt og idyll
i Ramallah
V
Torgeir Sandes Laurvik og Martine Akselsen leker «bjørnen sover»
med barn og unge fra Ramallah.