17
ker i forbindelse med dette arbeidet
og andre aktiviteter i menigheten.
Det har hjulpet oss som kom
fra et annet land, til å knytte sterke
bånd til Grefsen og de menneskene
som bor her.
Det kristne felleskapet er viktig
for meg. Da vi flyttet til Grefsen i
1971, ville vi at vår datter også
skulle få en kristen oppdragelse, så
da var det naturlig å ta henne med
til søndagsskolen. Menighetens
innsats for barn og ungdom i nærmiljøet
var viktig for oss, og er
fremdeles viktig for barnefamilier
her på Grefsen.
– Vil du anbefale andre å være
frivillig i menigheten?
– Svar er JA! Det frivillige arbeidet
har vært en berikelse, og har
styrket min tro både på Gud og
mennesker. Det kristne fellesskapet
har gitt oss mange gode venner
som har vært viktige støtter for oss,
både i gode tider og i tider med bekymringer
og sorg.
Men jeg kan også være ærlig og
» Fortsetter på neste side
Ny rekord for fasteaksjonen!
si at det er ikke alltid er like morsomt
med nesten 1400 Talefoten å
levere ut når det er kaldt og glatt
ute. Men bladbærernes hyggelige
hilsener og prat gjør opp for alt
strevet med de tunge pakkene. n
Tekst: Anette Norman
Linderud gård, men navnet ble
som kjent beholdt.
Et par som levde på Lilloseter
en mannsalder, var Marja og Ola
Lilloseter. De oppfostret tre sønner,
men fortsatte livet sitt her oppe etter
at barna hadde flyttet ut, og til
Ola selv døde av alderdom en gang
tidlig på 1900-tallet.
Fikk hjelp fra de underjordiske?
Ola var en ivrig jeger og hadde flere
ganger hatt kontakt med de underjordiske
på sine turer. Han hadde
både sett berget åpne seg og
avdekke skatter, og huldra med en
stor kubøling.
Det var kanskje også de underjordiske
som bisto Marja i nøden
da Ola ble liggende på
det siste. Det var
kommet store
mengder tung
våt snø, og
Marja hadde
verken fått stelt fjøs, hentet vann
eller ved i sin streben med å få stelt
Ola som hadde falt på gulvet. To
unggutter kom tilfeldigvis forbi på
ski i gråværet. De hadde ikke tenkt
å stoppe ved Lilloseter, men ble
stående forundret å se på en stor
tiur i en tretopp rett bak stua. Da
de ropte på fuglen, hørte Marja at
her var det folk, og fikk den nødvendige
hjelp samt tilkalt lege.
Servering fra 1918
Den første som skal ha drevet servering
her, var Theodor Kristoffersen
som kjøpte plassen i 1918. Før
det var det knapt folk å se i skogene
her inne, og selv på søndager med
flott skiføre hadde man marka for
seg selv.
Men virkelig fart på Lilloseter
som utfartssted ble det etter 1925
da Oslo Gullsmedarbeiderforening
kjøpte stedet. De fikk snart bygget
dagens sportskafé oppå knausen
like sør for plassen Lilloseter, samt
tre utleiehytter. I andre etasje hadde
sportsstua flere rom til utleie for
overnatting.
Husdyrhold med noen kuer og
hester fortsatte enda en del år, og i
1939 ble låven erstattet av en ny
som fortsatt virker nesten ruvende i
terrenget. Bolighuset «gammelstua»
ble dessverre revet for mange år siden,
men ved trappa der er det satt
opp et kulturminneskilt som i korte
trekk forteller om stedets historie.
Brutal razzia
Man skulle tro at et sted som Lilloseter
lå fjernt fra alt som heter krig,
men da Norge ble angrepet i aprildagene
1940, var det en hærskare
av mennesker som søkte tilflukt
hit. De fryktet massiv bombing av
Oslo. Senere utover i krigen brukte
motstandsbevegelsen Lilloseter
som base for illegal virksomhet.
Tyskerne mistenkte snart stedets
daværende bestyrere, Kari og Ole
Vandbakk, for å stå i ledtog med
motstandsbevegelsen, og en brutal
razzia i hytter og hus tilhørende
Lilloseter ble gjort en novembernatt
i 1943. Det ble ikke funnet noe
mistenkelig, og det ble heller ikke
gjennomskuet at de fredelige turistene
som overnattet her, i realiteten
var aktive motstandsfolk.
Oslo kommune kjøpte stedet i
1950, for først å leie det ut til Den
norske Turistforening, for så senere
å modernisere sportsstua og leie
ut denne som sportskafé til private
drivere. En kuriositet er at vertskapet
Gudbjørg og Bjørn Rohde
drev stedet i hele 40 år (1968-
2008). Det gamle kulturlandskapet
nedenfor låven er restaurert, og
man har fått tilbake beitedyr her
om sommeren. n
Tekst: Av Håvard Pedersen, skog- og
naturoppsynsleder i Bymiljøetaten.
Otto Hirsch – kunstner og eremitt
illomarka, men få over-
går Otto Hirsch. Han
levde som eneboer i
Lillomarka det meste av livet sitt.
Hirsch kom til Oslo i 1920 og
begynte som siselør hos gullsmed
David Andersen. En siselør risper
figurer i metall med en stålnål.
Men Hirsch hadde et følsomt
sinn og var tiltrukket av naturen
og det frie liv. Fast jobb og arbeidstid
var ikke noe for han. Han flyttet
til ei lita hytte i Lillomarka. Fram til
han ble funnet død i 1948, 64 år
gammel, bodde han i forskjellige
små hytter, de siste ti årene i damvokterhytta
ved Aurevann, ei hytte
på rundt sju kvadratmeter.
O
Lilloseter etter et maleri av {
Otto Hirsch, eneboer i Lillomarka
fra begynnelsen av
1920-årene til sin død i 1948.
Innsamlingsresultatet for årets
fasteaksjon til Kirkens nødhjelp
viser ny rekord for Grefsen menighet:
Kr. 114 974. Det er over
20 000 kr mer enn forrige rekord.
En stor takk til konfirmanter,
foreldre og elever på
Rønningen folkehøgskole som
bidro til det flotte resultatet.
I vårt prosti er det Ris menighet
med kr. 139 029 og
Ullern
menighet med kr.
119 849 som ligger foran oss
i resultat. Landets
beste menighet
var Fjell utenfor Bergen
som samlet inn kr. 250 370.
Totalt ble det samlet inn
31,3 mill. kr. til Kirkens nødhjelp
fra menighetene i hele landet. n
Tekst: Geir Hegerstrøm