5
del av dette bildet, små dyr som
klodens
matforsyning er avhengig
av. I 2017 gikk alarmen i Tyskland
om at 75% av insektene var borte.
Og det er neppe så mye bedre i
Norge.
Eldre bilførere vil huske
hvordan frontruta kunne se ut tidligere.
Den måtte stadig renses for insekter
som hadde klistret seg fast.
Giftbruk på de store mais- og
soya
åkrene i Sør-Amerika bidrar
til at Europa får billig fôr og dermed
billig kjøtt, melk og ost. Men prisen
betales av dem som bor nær de store
åkrene og som utsettes for de giftige
sprøytemidlene. Leger i Argentina
har slått alarm om sykdom og
skader som følger med sprøytemidlene,
dødfødsler, misdannelser og
flerdobling av antallet krefttilfeller.
Dette eksportjordbruket fortrenger
lokale småbønder. Det blir mindre
lokalt tilpasset matproduksjon og
mer sult.
– Vi bør plante stedstilpassede
busker og blomster som holder liv i
insektene, sier Kari ivrig. – Tujahekker
et bidrag fra Bispemøtet Den tredje dagen?
Hver påske lurer jeg på dette: Hvordan
kan Bibelen si at Jesus sto opp
fra de døde på den tredje dagen, når
han ble korsfestet på fredag og sto
opp på søndag? På søndag har det
jo bare gått to dager!
Jeg fikk forklaringen forleden. I oldtiden
brukte man en «inklusiv» måte å
telle dager på, og dette brukes fremdeles
i Afrika og en del andre steder.
Jesus oppsto ikke tre dager etter sin
død, han ble levende igjen på «tredjedagen
». Med inklusiv tellemåte regner
man fredag
som første dag, den dagen
han ble korsfestet. Da ble lørdag den
andre dagen og søndag den tredje. n
Tekst: Jon Andreas Hasle
1970-tallet, var kirken en klar motstander
av loven. Kirken ønsket å
verne den svakeste part, nemlig det
ufødte liv. I sin uttalelse i februar erkjenner
biskopene at dette ikke tok
nok hensyn til kvinnen i abortspørsmålet.
Kirkens rolle har i
mange
tilfeller ført til belastninger
for kvinner som allerede er i en
vanskelig
situasjon. Biskopene reiser
ikke spørsmål om lovens berettigelse,
men peker på at et lovverk i seg
selv ikke løser ethvert etisk
dilemma.
Uttalelsen førte naturlig nok til
debatt, noe biskopene også oppmuntret
til i sin avslutning. I avisa
Vårt Land har kritikere sagt at
og gressplener gir ikke mat til
insektene, så her har vi alle, hageeiere,
by-bønder og bønder et ansvar.
Jordfabrikk på kjøkkenet
Det industrialiserte landbruket har
flere uheldige sider. Kari peker på
faren for at den gode fruktbare
jorda
kan bli borte. Og jorda er vi
avhengig av, den er nødvendig for
maten vi spiser hver dag. IPBES
(
Intergovernmental Science-Policy
Platform on Biodiversity and Ecosystem
Services) har rapportert at
matjorda forsvinner, 12 millioner
hektar fruktbar jord blir borte hvert
år fordi humusen forsvinner. Tapt
humus betyr at jordas evne til å
lagre
karbon blir ødelagt. Tap av
jord skjerper klimaendringene.
Så her er det mye som henger
sammen, ødelagt jord, tap av artsmangfold
og klimaendringer er tre
ansikter for samme problem som
ikke kan løses hver for seg.
– Ja, jord er viktig. Og for alle
urbane by-bønder med liten plass er
bokashi en genial løsning. Man
trenger to bøtter og et spesiallaget
strø for å omdanne alt av matrester
og planterester til god plantejord.
Dette har jeg lyst til å prøve ut sjøl,
sier Kari med et smil.
Kjøtt og melk fra beitende kyr
I aviser og medier har vi blitt informert
om at rødt kjøtt fra ku og gris
bør unngås, mens hvitt kjøtt fra
kalkun
og kylling er miljø- og
klimavennlig.
Dette er en viktig
problemstilling, men er det rett, det
våre myndigheter sier til oss? Kari
Gåsvatn utvider problemstillingen.
«Drivhuseffekten kom med industrialiseringen,
ikke med kua»,
sier hun et sted i boka. Og hun setter
fingeren på den store forskjellen
det er mellom industriell produksjon
av kjøtt- og melkeprodukter
dels basert på importert fôr – og
driftsformer basert på beite og annet
lokalt fôr. Norge har gode forutsetninger
for å ha beitedyr som
spiser
i utmarka og enga. Det holder
landskapet åpent og bidrar til et
variert
artsmangfold. Men det forutsetter
at stordrift ikke premieres
slik at de små brukene må gi tapt.
Mat er makt
I boka skriver Kari at vi som borgere
i verden har nøkkelen til å stanse
raseringen
av økosystemene. Ingen
ekspert på fugler, insekter eller matjord
kan berge artsmangfoldet i
landbruket dersom du og jeg ikke
slutter å kjøpe langreist mat som er
strømlinjeformet for handel over
landegrenser. Det er vi som må slutte
å kjøpe mat som er behandlet med
pesticider og som agrokonsernene
tjener seg rike på. En selvdyrket reddik
er kanskje et bitte lite stykke motmakt,
et lite steg mot lokal, sunn mat.
Starte i det små
Kari Gåsvatn er redd for å fremstå
som moralistisk, men hun er både
engasjert og praksis-orientert. –
Landbruket er ikke bare for eksperter,
det bør tilbake til lokalsamfunnet.
Politikere går dessverre ikke i
front, de vil jo gjerne bli gjenvalgt.
Som forbruker har vi ofte valget
mellom billig mat fra det industrielle
landbruket, eller økologisk,
stedstilpasset og rettferdig (fair trade)
mat. Det er mange valg, men vi
kan starte i det små, ta små skritt på
veien mot en forandring. Kanskje
vil politikerne følge etter.
Vi som bor i byen, er like mye
avhengig av jorda og maten som de
som bor på landet. Våre valg er viktige.
Kunnskap er en forutsetning
for gode valg. Geriljahagen er en
bok til å bli klok av. Anbefales. n
Tekst og foto: Tove Marit Hasle
bispemøtet
går langt i å si at abort er
moralsk akseptabelt, at de uttaler
seg politisk, og at de ikke tar det
ufødte barns perspektiv.
Kritikere sier også at kirkens
oppgave i vårt samfunn er å tale
tydelig
om livets ukrenkelige verdi
fra unnfangelsen til en naturlig død.
Kirkens tradisjon har vært at den
beskytter det ufødte liv. Det gjør
ikke biskopene i sin uttalelse, og
man får et klart inntrykk av at de
mener at et samfunn med legal
adgang
til abort er et bedre samfunn
enn et samfunn uten slik
tilgang,
hevder flere av kritikerne.
Men biskopene får også støtte
fra andre kirkesamfunn og organisasjoner
som tar selvkritikk og
ser på hvordan de har møtt
ugifte, gravide kvinner og ikke
gitt dem den omsorgen de
burde
fått i en vanskelig livssituasjon.
Så spørs det om biskopene
får den brede, saklige, fordomsfrie
og omsorgsfulle samtalen
og debatten de ønsket etter sin
uttalelse.
n
Tekst: Randi Jørgensen
Foto: Helge Flo Øfstaas