
2
Oslo kommune holder på å ferdigstille
sin nye folkehelsestrategi.
Samtidig har regjeringen startet
arbeidet med en stortingsmelding
om levekår. Jeg applauderer når
Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn
lar høre fra seg, og
mener at deres medlemmer bør
inkluderes i dette arbeidet. Tros-
og livssynssamfunn dekker ikke
bare åndelige og eksistensielle behov,
men tilbyr gode sosiale nettverk.
80 prosent av befolkningen i
Norge er medlem av et tros- eller
livssynssamfunn. De tilbyr nettverk
og fellesskap som kan være
viktig når man skal etablere seg
på et nytt sted, skaffe seg bolig,
arbeid
og navigere i det nye samfunnet.
Alle trenger vi trygghet, gode
relasjoner og sosiale fellesskap.
Dette gir gode oppvekst- og nærmiljøer.
Tros- og livssynssamfunn
gir fellesskap og tilhørighet, er
arenaer for samtaler og refleksjon
og steder hvor man blir vist omsorg
.D
et er viktig med rusfrie miljøer
for ungdom. Og i motsetning
til mange andre aktiviteter. Dette
spiller en stadig viktigere rolle når
vi opplever dyrtid og økende sosiale
forskjeller.
Gjennom deltakelse i en organisasjon
får mange trening i å ta
ansvar, lede grupper og snakke i
forsamlinger – en opplæring i demokratisk
medborgerskap og aktiv
samfunnsdeltakelse.
Samarbeidsrådet for tros- og
livssynssamfunn er bredt sammensatt.
Ved siden av Den norske
kirke, er Humanetisk forbund,
Buddhistforbundet, Bahá’i-samfunnet,
Den katolske kirke, Det
Mosaiske Trossamfunn, Sikhene.
Holistisk Forbund. Muslimsk
Dialognettverk
og noen frikirkesamfunn
medlemmer. De ber om
å bli regnet med når det norske
samfunn skal bygges og forbedres.
n
Jon Andreas Hasle
Redaktør
Å løfte blikket
For mange er det en fast nyttårstradisjon
ongen formulerte det slik:
«Vi mennesker trenger å
kjenne at vi kan gjøre noe
for at livet skal være så godt som
mulig
– både for oss selv og for mennesker
vi er glad i. Spesielt viktig er
dette i urolige tider, når vi står overfor
utfordringer det er vanskelig å
gjøre noe med for hver og én av oss.
Man kan lett kjenne seg maktesløs.
Men nettopp da må vi løfte blikket
for å få perspektiv. Og erkjenne at vi
trenger hverandre. Det minner oss på
at vi ikke er alene. Det styrker oss.
Og det gir håp.»
Dette er gode og viktige ord å ta
med seg inn i et nytt år. Det er godt
for oss å kunne føle at vi bidrar, og
det er viktig for oss å bli sett, og å få
være en del av et fellesskap som ser
hverandre.
Mot slutten av februar går vi inn
i den tiden av kirkeåret vi kaller
fastetiden, en forberedelsestid fram
mot påske. I den kirkelige tradisjonen
er fastetiden en tid for nettopp
det som kongen minner oss om:
Å løfte blikket.
Fastetiden er en tid for å stoppe
opp og for å se. På ulike måter.
Å løfte blikket mot Gud. Gi rom
og tid for både stillhet og bønn i våre
hverdager. Ofte sammenliknes Gud
med en vannkilde. Et sted man kan
komme for å få nødvendig påfyll for
hvile, styrke og håp.
Ved å løfte blikket mot Gud kan
vi også la oss utfordre og inspirere av
K
å få med seg Kongens
tale. I overgangen til dette nye
året var kongens hovedbudskap
en oppfordring til å løfte blikket
– slik at vi ser hverandre og er til
stede for hverandre.
Jeg avslutter med en bønn for fastetiden.
Kjære Gud.
Takk for at du møter oss med din kjærlighet og nåde.
Takk for fastetiden som gir oss mulighet til å lytte til din
stemme. Gi oss håp om at det kan skje en forandring i oss
og rundt oss.
Hjelp oss til å bruke fastetiden til å løfte blikket, til å se
hverandre. Og hjelp oss til å se hvordan vi kan bidra for å
skape en mer rettferdig verden.
Amen
Grefsen misjonsforening runder 40 år
Vondroso er et område på Madagaskar
som også har gitt navnet til
misjonsforeningen Vondroso på
Grefsen. Den ble drevet i mange år
av Johanne og Hans Jørgen Gran,
og da de av forskjellige grunner
ikke hadde tid lenger til å drive
den, ble en liten gruppe høsten
1982 spurt om å starte en ny forening
og gå videre med dette arbeidet.
Det ble gjort, og 21. november
samme år samlet familiene Hauge,
Hummelvoll og Thomassen seg til
et konstituerende møte. Her ble det
vedtatt at foreningen skulle hete
Grefsen misjonsforening. Ikke et
spesielt spennende og eksotisk
navn, men ganske informativt. Det
var flere menn som ble med, og da
Gudmund Hummelvoll meldte inn
foreningen i Det Norske Misjonsselskap
(NMS), kom det brev tilbake
adressert til Gudrun Hummelvoll!
Tydeligvis var de ikke vant til
at det var menn som drev slike foreninger!
Første formann ble Caspar
Thomassen,
som forresten selv var
gammel Madagaskar-misjonær, og
Svein Hauge ble kasserer. En jobb
han hadde i 24 år!
Det ble vedtatt at møtene ikke
skulle legges til private hjem, så
møtene ble lagt til Menighetssenteret
og fra 1989 av i Kirkestua nede
i kirken. Slik har det vært siden.
hans ord om nestekjærlighet, til å se
hverandre slik Gud ser oss – med et
varmt blikk fylt av kjærlighet, barmhjertighet
og nåde.
Dette er det andre perspektivet
ved fastetiden; Å løfte blikket og se
våre medmennesker. Vi står i en
krevende tid, og da er det kanskje
spesielt viktig at vi ser hverandre og
bygger gode fellesskap der vi både
kan hjelpe og få hjelp.
Vi trenger hverandre. Både her
lokalt, i våre egne nabolag og byen vi
bor i. Men også i et større globalt
perspektiv. I møte med verdens
mange og store utfordringer kan vi
alle lete etter muligheter for å bidra,
og å finne ut hvordan vi kan være til
stede for våre medmennesker som
trenger oss. n
Tekst: Diakon Anette Norman
Foto: iStock
Møtene kunngjøres på Møteplassen
i Talefoten. Temaene som
blir tatt opp, spenner over et vidt
område fra direkte misjonsinformasjon
til dagsaktuell kulturpolitikk.
Vi benytter oss av talere utenfra,
men også av egne krefter og
gjester fra vårt eget lokalmiljø.
Førti
år er ingen alder for en misjonsforening,
men det er spennende
å se på hvilke måter vi kan få
tjene misjonens sak. For mottoet
er: Dele troen på Jesus, bekjempe
urettferdighet og utrydde fattigdom.
n
Tekst: Gudmund Hummelvoll