5
Hvordan skal vi be?
Det finnes mange ulike kirkesamfunn,
forskjellige former, liturgier
og musikk, men det som forener
oss som kristne, er at vi tror på
Jesus og at vi kan be til ham uansett
hva slags kristne tradisjoner
og miljøer vi hører til.
J
eg husker godt da jeg gikk
på Menighetsfakultetet
og studerte teologi. Vi
var en gjeng studenter som holdt
sammen, og vi hadde ulik kristen
bakgrunn, en var pinsevenn, en
annen hadde tilhørt Indremisjonen
og andre hadde vært med i Tensing
i ungdomstiden. Vi hadde ulike
meninger om kristne spørsmål,
men likevel hadde vi et godt åndelig
fellesskap. Vi kunne be sammen,
på hver vår måte. Bønn var noe
som bandt oss sammen.
«Jeg vil høre på dere»
I Bibelen står det mye om hvordan
vi skal be. Det er et kjent vers som
jeg stadig kommer tilbake til. Det
er hentet fra profeten Jeremia, og
han skrev disse ordene til israelittene
som satt i fangenskap i Babylon.
Han ønsket å trøste dem og gi dem
nytt håp.
«For jeg vet hvilke tanker jeg har
med dere, sier Herren, fredstanker
og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere
fremtid og håp. Når dere kaller på
meg og kommer for å be til meg, vil
jeg høre på dere. Dere skal søke meg,
og dere skal finne meg. Når dere søker
meg av et helt hjerte, lar jeg dere
finne meg, sier Herren.»
(Jer.29,11-14).
Dette er ord som er like aktuelt
for oss i dag. Uansett hva slags situasjoner
vi står oppe i, kan vi komme
til Gud med det vi bærer på. Gud
krever ikke av oss at vi skal tro sterkt
eller ha mange gode gjerninger å vise
til. Vi kan komme som vi er, med
tvil, med nederlag og med smerte.
En Gud for halvhjertede?
For noen år siden leste jeg i en bok
som er skrevet av Einar Nymoen:
«Et oppreist liv. Når troen møter
veggen». Han strevde med livet og
med sitt forhold til Gud. Han hadde
vært forstander og sangevangelist i
pinsebevegelsen i 30 år. Han knakk
sammen psykisk etter mange år
med hardt arbeid. Han kom til Modum
Bad for å få hjelp. Behandlingen
fokuserte både på det psykiske
og hvordan det hang sammen med
de bildene han hadde av Gud.
Et av spørsmålene som han stilte
til sjelesørgeren sin var: «Fins det
en Gud for halvhjertede mennesker?
» Da svarte sjelesørgeren: «Hva
er det å være helhjertet? Er det
prektighet? Er det et fint oppusset
hjerte som vi har laget selv og som
vi kan komme til Gud med? En fin
kristen livsstil?
Eller er det ærlighet? Er det å
komme til Gud med bitene – alle
bitene av et istykkerslått hjerte?
Være ærlig om alt det kaotiske?»
Einar Nymoen visste dette med
hodet, men nå måtte han jobbe
med å få det inn i hjertet, ned i følelsene
og inn i livet. Den troen
som virket som om den hadde gått
tapt, ble grunnfestet på en ny måte,
i Jesus selv. Han ble et sannere og
friere menneske.
Et liv med biter og sprekker
Dette ga meg mye å tenke på. Det
ble en utfordring om å møte Gud
på en ekte måte. Glassmaleriet i
Grefsen kirke kan tolkes på mange
måter. En tolkning kan være at alle
de små bitene er et bilde på våre
brokete liv. I møte med Gud trenger
vi ikke å skjule våre sprekker.
Tvert imot er det ofte når vi føler
oss svake og små at Gud kan nå
inn til oss på en sterkere måte.
Han vet jo hva vi bærer på av opplevelser
på godt og ondt. Paulus
skriver: «Min nåde er nok for deg,
for kraften fullendes i svakhet.»
(2.Kor.12,9). Det er i sprekkene at
Guds lys kan slippe inn.
De halve firkantene i glassmaleriet
kan være et symbol på alle
bønnene som stiger opp til Gud.
De er åpne fordi de skal fylles av alt
det Gud vil gi oss. Jeg sier ikke at
det er lett å slippe Gud inn i vårt
aller innerste. Men vi kan våge å
gjøre det fordi vi kan stole på at
Gud vil oss godt. Han har gode
tanker for våre liv. n
Skrevet av Inger Johanne Gjøen,
kapellan i Grefsen menighet.
I lysgloben i Grefsen kirke står et stort lys i midten. Du kan tenne Foto: Jon Andreas Hasle
ditt bønnelys i dette «Jesus-lyset».
Arrangør er Nordre Aker kirkeakademi
i samarbeid med Grefsen
og Nordberg menigheter. Det blir
lettere servering under seminaret.
Inngangspenger: kr. 100 for medlemmer,
kr 150 for ikke-medlemmer
av Kirkeakademiet. n
Foto: Gunnar Grøndal og Nina
Aldin Thune
Vi beklager
I forrige nummer omtalte Talefoten
et kunstseminar 17. januar. Kirkeakademiet
hadde endret planene
sine uten at vi var klar over det. Vi
beklager hvis noen gikk forgjeves
til Nordberg kirkestue den dagen.
Red. n
I november-nummeret omtalte
vi boka til den danske journalisten
Charlotte Rørth, hun som
møtte Jesus i et sakristi i en kirke
i Spania. Siden boka kom ut
på nyåret 2015 i Danmark, har
Rørth blitt møtt med stor interesse.
Hun har holdt 44 foredrag
i løpet av året, for mer enn 8000
tilhørere. I 2016 har hun sagt ja
til 80 foredrag og nei til 40.
Hun får daglig 3-10 brev og
en rekke henvendelser på Facebook
eller mail. De fleste vil takke
for boka, men mange forteller
også om egne åndelige erfaringer,
som likner de som Rørth fikk. Det
ser ut til at hun har gjort det «stuerent
» å fortelle om slikt. Tidligere
var folk redde for å bli latterliggjort.
Kulturjournalisten Charlotte
Rørth regnet seg tidligere som «en
kulturkristen av det bedre borgerskab
». Hun var døpt, men ikke konfirmert.
Nå forteller hun at grunnlaget
for livet er blitt et helt annet.
Hun ser livet som en gave, og at vi
er elsket alle og enhver. – Jeg vet at
jeg ikke har blitt et hakk bedre, men
det er også okay. Jesus aksepterte
meg som jeg er.
Rørth får en rekke henvendelser
om sjelesorg eller å være forkynner.
Men takker nei. – Jeg er et alminnelig
menneske, som har opplevd noe
spesielt. Men jeg er også en journalist
av den gamle skole, som bare vil
uttale meg om det jeg vet noe om.
Boka «Jeg møtte Jesus. Bekjennelser
fra en motvillig troende.»
kom ut på norsk på Paradigmeskifte
forlag i juni 2015. n
Tekst: Jon Andreas Hasle
Kilde: Kristeligt Dagblad
Foto: Henning Bagger
Stor interesse for
hun som møtte
Jesus