20
» Fortsettelse fra første side
jordsmonn. Det er nå lagret, som
resten av funnene, svært forsvarlig.
I tjernet lå det også et konisk vektlodd.
Det har utskjæring på toppen.
Ikke alt kan røres
– Det er flere dype markerte funn i
tjernet som ligger på dybder som
jeg verken kan eller vil prøve meg
på, siden det bryter mot kulturminneloven,
forteller Kjærner-
Strømberg.
– En bergkrystall ble funnet ved
kniven, kanskje en del av et smykke.
På dybde under dette fikk jeg
utslag på edelmetall, som jeg ikke
har tillatelse til å røre. Det ligger
der den dag i dag og bør vurderes
om det skal tas ut av antikvariske
myndigheter.
Tunge skogsmaskiner
kan ødelegge
I de senere år er det funnet et betydelig
antall kulturminner, noen av
dem er eldre enn reformasjonen og
dermed automatisk fredet. Frivillige
har nedlagt et betydelig arbeid
med å finne og registrere gamle
kulturminner og gamle ferdselsveier.
I området ved Putten mener
Kjærner-Strømberg å ha dokumentert
at det har vært en jernvinne.
Ved jernvinna lå det begravd meisler,
spissmeisler/dor, og det ligger
fremdeles hode til en smedhammer
med treverk i hammerhodet.
– Jeg mener at funnenes totalitet,
kontekst og mengde forsvarer
teorien
om jernutvinning og smedvirksomhet.
Området ligger dessverre
sårbart til for tunge
skogsmaskiner og er i fare for å bli
ødelagt. Det bør derfor iverksettes
noen form for registering som sikrer
en type vern, sier Kjærner-
Strømberg.
Historielagene
varsler Bystyret
Men Byantikvaren mangler ressurser
til å følge opp kulturminner og
kulturminneregistrering innenfor
markagrensa. Historielaget Grefsen
– Kjelsås – Nydalen, sammen med
øvrige historielag i Oslo, samt
Fellesrådet
for historielagene og
flere organisasjoner knyttet til
Oslo
marka, ønsker å varsle om
dette. Derfor har de sendt et brev,
en bekymringsmelding, til Byråd
for byutvikling,
Oslo Bystyre ved
ordfører Marianne Borgen og til
Kultur
og utdanningsutvalget.
Historiefortellende skatter
I brevet peker de på at det har
pågått
langt mer i Oslos bymark i
tidligere tider enn man hittil har
vært klar over. I den bebygde delen
av Oslo er gamle spor fra fortiden
for det meste borte. Men i marka
ligger kulturminnene fortsatt der
og venter på å fortelle sin historie.
Dette kan være kulturminner
direkte
knyttet til utviklingen av
Oslo by, som steinbrudd, sagbruk
og gamle ferdselsveier. Det er også
utmarks-kulturminner, som
fangstanlegg og kullgroper.
I brevet skriver de blant annet:
«Kulturminnenes faktiske betydning
er nok også kraftig undervurdert
rett og slett fordi mange
ikke vet hvilke historiefortellende
skatter marka vår byr på. Erfaringen
er at når folk kjenner til kulturminnene,
så skaper det interesse
og gir en tur i marka en ekstra
dimensjon.»
Kulturminner skades og
pengemangel et hinder
For å berge kulturminnene for
framtida må de registreres av rette
myndighet, skriver de i brevet.
Men det er flere forhold som truer
dette arbeidet: «På den ene siden
de store skadene fra tunge skogsmaskiner,
utvidelser av anlegg for
idrett og friluftsliv, stor markslitasje
fra stadig økende bruk av marka
og hva ulovlig og uvettig bruk
av metalldetektorer kan påføre
Historiske funn i Lillomarka
Oppsiktsvekkende – men de kan gå tapt
Bok om Oslos gatenavn
Erlend Tidemann er forfatter av
«Historien bak Oslos gatenavn».
Ved siden av full jobb tok arbeidet
7-8 år. – Jeg har skrevet en populærhistorisk
bok og ønsker å formidle
hvilke politiske og historiske omstendigheter
som har bestemt hvilke
navn vi bruker i det daglige. Ikke
minst ga venstrebevegelsens nasjonale
sinnelag, i opptakten til unionsoppløsningen
helt på slutten av
1800-tallet, synlige endringer i byens
gatenavn.
– Veinavn på Grefsen og Kjelsås
er ganske typiske for villaforstedene
som lå i Aker kommune før sammenslåingen
med Oslo i 1948. Eldre,
spontane navn ble formelt vedtatt
etter at Aker kommune begynte
med dette fra 1904, forteller Tidemann.
– Gamle Kjelsåsvei fikk i
1923 navnet Engebråtveien. Det viste
seg at navnet allerede var i bruk
på en mindre vei som gikk til Engebråten.
Gamle Kjelsåsvei fikk navnet
tilbake i påvente av et nytt navn.
Oslo kommunes gate- og veinavnkomite
mente i 1949 at det ikke var
behov for å bytte ut navnet, og siden
har navnet fått være i fred.
– Typisk for forstedene er nøytrale
navnetema, som astronomiske
navn på Grefsen. Enkelte veinavn
førte til konflikter. I 1935 fikk dagens
Platåveien navnet Grefsensletta,
et navn som fikk flest lokale protester:
«Det hører på ingen måte
hjemme som veinavn». Villaeierne
ønsket navn som signaliserte attraktive
eiendommer. Grefsensletta hørtes
ut som en lavtliggende flate uten
utsyn. Platåveien, Grefsen terrasse,
Grefsenplatået eller Høgsletteveien
som også ble foreslått av beboerne,
indikerer at veien ligger høyt i terrenget
og med utsyn. Veinavnkomiteen
måtte gi seg, og Platåveien ble
vedtatt i 1936. Bare en beboer protesterte:
«La oss ikke få dette franske
plateau». Han hadde foreslått
Høgdaveien.
– Veinavnene etter Othilie Tonning
og Betzy Kjeldsberg ble gitt i
1959. På den tiden motsatte forstedene
seg kvinnenavn. Ingen uttrykte
direkte motstand, men mange var
forsiktige med å gå i bresjen for nye
verdier i samfunnet. «Det skulle
kanskje ikke by på vanskeligheter å