8
Kulturminner i Lillomarka
Kulturminner er alle spor etter
menneskelig virksomhet i vårt
fysiske miljø. I tillegg kommer
steder som er tilknyttet historiske
hendelser, tro eller tradisjon.
Det er neppe noen som kjenner
Lillomarka bedre enn Håvard
Pedersen. Han ble ansatt som
skog- og naturoppsynsmann i
Skogvesenet i 1974. (Etaten gikk
seinere inn i Friluftsetaten og
deretter inn i Bymiljøetaten.)
Han har skrevet om kulturminner
i Lillomarka for Talefoten.
Noen artikler har stått tidligere.
Flere vil komme.
» Fortsettelse fra forrige side
opp en tier han hadde i lomma, og sa:
”Jeg har bare denne til kaffe, så den
kan dere få.” Ranerne svarte bare:
”Den kan du beholde” og lot ham gå,
– med hele lønna inntakt i støvelen.
Et kulturminne
En gang hadde Harald skaffet en
vedovn og fikk hjelp av en drosjesjåfør
til å bære den fra Grefsenkollen
parkeringsplass til hytta. Ovnen
ble aldri installert, men restene står
fortsatt ved bergveggen utenfor hytta.
Harald brydde seg ikke om kuldegrader,
men syntes det var rått og
kaldt ved sur tåke.
I 1983 overtok Harald ei hytte etter
faren på hjemstedet ved Namsos
og har etter dette bare brukt hytta i
Grefsenåsen vekselvis. Grunnet høy
alder har han nesten ikke brukt hytta
de siste årene, men har under sine
Oslo-opphold bodd hos Frøydis
Hauge med familie i Kjelsåsveien. De
har kjent ham i 40 år, og her har han
fått dusje og overnatte ved behov. En
dag for noen år siden fortalte jeg en
skoleklasse fra Disen om uteliggerne
og om Harald. Da sa plutselig en
gutt: ”Han ligger på sofaen hjemme i
stua vår!” Det var sønnen i familien.
Friluftsetaten i Oslo ønsker å bevare
hytta til Harald som et minne
over alle menneskene som levde deler
av livet sitt på denne måten, og
for å belyse en del av etterkrigshistorien
som har vært lite påaktet.
Greier du å finne hytta?
Haralds hytte kan vel godt kalles en
av vår nærmarks best bevarte hemmeligheter,
for det er nok ikke
mange, selv blant de mest aktive
markabrukerne, som kjenner til
denne hytta. Vi viser ikke beliggenheten
på kart, for du kan gjerne
lete litt. Men her er et godt tips:
Tvers over Grefsenkleiva, omtrent
midt i bakkene går en blåmerket
sti. Den starter i Kildeveien like
ved Mons Søviks plass, og skrår
oppover langs Grefsenåsens østli i
retning Trollvann. Følg den lille
blåmerkede stia konsekvent, og
ikke la deg lure over på kryssende
turveier og andre større stier. Rett
etter at stia har passert over den
bratteste (nordligste) av alpinbakkene,
går den slett gjennom glissen
eldre barskog og blåbærlyng før
den går ned i et lite søkk. Før man
går ned i søkket, ser man ei lita sti
som tar av oppover til venstre. Følg
denne stia bare noen få meter, men
gå så rett opp lia. Etter vel 50 m
skal du ha kommet innunder fjellskjæret
hvor hytta ligger.
På et tre mellom hytta og ”kjøkkenet”
har Friluftsetaten hengt opp
et kulturminneskilt som kort forteller
hyttas historie. Husk at dette
er et lite kulturmiljø som vi ønsker
å bevare slik det er, så her gjelder
den velkjente museumsregelen:
«Bare se, ikke røre».
Veien videre må du legge etter
den uanselige stia rett bak hytta.
Da finner du snart en liten steinplatting
etter den første hytta, og
før stia så munner ut nesten øverst
i Grefsenkleiva, inntar den en form
du ikke har sett på noen annen sti i
Lillomarka…
Hjertelig takk til mine gode
informanter
Harald Grande og
Frøydis Hauge. n
Tekst og foto: Håvard Pedersen
Hytta til Harald er nå merket som kulturminne.
Misjonsforskning
har talt
Protestantisk misjon har vært den
sterkeste drivkraften i verden til
utvikling
av demokrati, helsevesen,
skolevesen og sivilsamfunn de siste
200 årene. Dette konkluderer sosiologen
Robert Woodberry med, ut
fra et stort statistisk materiale innsamlet
over en periode på ti år.
Han fant at der de protestantiske
misjonærene både i Asia, Afrika
og Latin-Amerika tidligere hadde
et tydelig nærvær, kunne en i dag
se en bedre økonomisk utvikling,
bedre helse blant befolkningen,
lavere
barnedødelighet, mindre
korrupsjon, mindre analfabetisme,
flere med høyere utdannelse (spesielt
kvinner) og større engasjement i
frivillige organisasjoner. Listen kan
gjøres lengre, og sammenhengene
forklares troverdig.
Det er store ord dette. I vår tid
mener mange at å underlegge seg
kolonier og drive misjon hørte
sammen, at misjon rett og slett var
og er kulturimperialisme. I tillegg
har det kommet for en dag diverse
annet kritikkverdig som har skjedd
i misjonssammenheng. Dette skal
ikke underslås. Likevel vil ikke
Woodberrys konklusjoner komme
helt overraskende på dem som
kjenner mer til misjonen enn den
jevne norske avisleser.
Så kan man tvile på forskningen.
Både Woodberry og uavhengige
forskere har prøvd å stikke
hull på konklusjonene, men de har
endt opp med å akseptere validiteten
av funnene; evangeliets innflytelse
er overveldende positiv. Her i
vår verden. Og – de fleste misjonærene
var ikke politiske aktivister
selv om de så mye som var kritikkverdig
i det samfunnet de levde i.
De forkynte evangeliet, og så kom
endringene som følge av at mennesker
hadde kommet til tro på
Jesus.
I den rekkefølgen. Forundres
vi? n
Tekst: Solveig Neegaard Heier.