14
» Fortsettelse fra første side
i tre uker, på Hærvejen gjennom
Jylland og i Nord-Tyskland. Den
fjerde uka trillet jeg sykkelen for å
se om jeg kunne gjenoppta vandringen.
Deretter gikk det fint, og
jeg hadde ikke vondt noe sted underveis.
Jeg fant en rytme i vandringen
som ga meg ro til å være akkurat
der jeg var. Men mot slutten
merket jeg at jeg var sliten inni føttene.
Men med 10-12 kilo i sekken
og ca 2,5 mils vandring hver dag,
var det vel ikke annet å vente.
Veien var ikke målet
– Hvorfor startet du på en så lang
vandring? Hvilke forventninger
hadde du på forhånd?
Øivind er en rolig og avbalansert
kar, men det kan merkes at
han bli engasjert når han begynner
å svare på dette. – Noen sier at veien
er målet, men for meg var Roma
målet. Jeg kunne nesten føle historiens
sus når jeg gikk på de gamle
veifarene. Noen steder så jeg rester
etter den gamle traseen. For 800-
1000 år siden var dette hovedveien
mellom Norden og Roma. Å gå
disse gamle veiene til Roma, ble en
måte å erfare forbindelsen og linjene
til vår egen kirke.
Stabbesteiner langs veien
– Kirkene lå som stabbesteiner
langs veien. Det er kirker i alle byer
og landsbyer. Vi har vår kirkearv fra
Jerusalem og Roma, og jeg ville
oppleve den veien langsomt. Jeg
stoppet i alle kirkene underveis, i
snitt to kirker hver dag. For meg var
det viktig og naturlig å bruke tid
der, be en bønn og ta tid til å synke
ned litt. I Roma var vi i Peterskirken
med Peters grav, i San Clemente og
i San Carlo al Corso, der det er et
alter for Hellig Olav siden 1893. Der
er det lett å erfare linjene tilbake til
katolsk tid i Norge.
– I Tyskland opplevde jeg skillet
mellom det protestantiske nord og
det katolske sør. I Bayern er det
krusifikser og altere langs veiene,
og hovedkirkene i landsbyer og
byer er katolske. Likevel er det en
sammenheng fra Grefsen til
Roma.. Kirkene er jo ganske likt
innredet og grunntrekkene i liturgien
er gjenkjennelig.
Jeg hadde hviledag hver søndag
og gikk gjerne til stedets kirke for å
være med på gudstjenesten. At vi
protestanter ikke kan delta i katolsk
nattverd, vet jeg jo – og det
var trist å opplevde. Katolsk og
luthersk forståelse av nattverden er
ganske likt, og jeg kunne vel ha latt
som jeg er katolikk, men jeg ville
ikke lure presten.
Nei takk til privat innkvartering
Jeg brukte hele to måneder på
vandringen i Tyskland – et stort
land med mye vakkert landskap og
trivelige grender og landsbyer. Noe
av det verste underveis var å gå inn
i og ut av store byer. Ut av Augsburg
brukte jeg tre timer. Da var
det godt å komme ut på landsbygda
og kjenne fjøslukta igjen.
Øivind gikk alene det meste av
veien og trivdes med det. Men han
forteller om mange hyggelige møter
underveis, landsbyboere og bønder
som tok kontakt med ham. Det vanket
både plommer og tomater og
kald melk rett fra tanken. Men privat
overnatting ville han helst unngå.
– Jeg var trett etter dagens
vandring og takket pent nei til privat
innkvartering. Det var bedre å
gå til ro enn å sitte i en stue og
være sosial. En gang fikk jeg tilbud
om å være med på en konsert, men
jeg ble så trett at jeg gikk i pausen.
Bryllupsdag i Hannover
Noen medvandrere ble det underveis;
noen venner, en tidligere kollega,
en reporter fra NRK slo følge
en dag eller fem. Men det hyggeligste
var nok da datteren Kristin kom
nedover og slo følge i fire dager, og
da kona Marit møtte ham i Hannover,
og de feiret 40 års bryllupsdag.
De fem siste vandringsdagene
fikk Øyvind følge av fire kamerater
fra Grefsen-Kjelsås. 1. oktober var
de vel framme i Roma, der koner
og ambassadør Bjørn T. Grydeland
møtte dem på Petersplassen. Shorts
hadde vært antrekket det meste av
turen, men ankomstdagen kom
regnet for første gang på lenge.
Men det la ingen demper på gleden
over at målet var nådd. n
Tekst: Tove Marit Hasle
Foto: Øivind Østang
Disse
støvlene har
gått 2800 km,
og er nesten i mål.
Fra Bayern og sørover er det katolsk område, med altere og krusifikser
langs pilegrimens vandringsvei. Her ved elva Loisach i Oberau i Østerrike.
Han gikk og gikk
– helt til Roma
Grefsen menighet støtter satellitt-TV SAT-7 har startet en ny tv-serie for
Når januar er her, er det igjen tid
for å fokusere på det spesielle
misjonsprosjektet Grefsen menighet
har valgt, SAT-7. Det er en
kristen TV-stasjon som sender
over hele Midtøsten via satellitt.
En fjernsynsstasjon kan meget vel
være et misjonsprosjekt! Den sender
døgnet rundt på flere språk og
sees daglig av ca. 15 millioner
mennesker. I tillegg til forkynnelse
sendes i stor grad opplysningsprogrammer
av ulik art som kan
bidra til samfunnsendringer, spesielt
om helse- og kvinnespørsmål.
I flyktningleirer kan for eksempel
barn få undervisning gjennom
SAT-7 og på den måten få fortsette
en avbrutt skolegang. Mange har
nemlig tilgang på TV-apparat koblet
til parabolantenne. Undervisningen
er basert på offentlige læreplaner
og UNESCOs anbefalinger.
Det gir håp om en bedre framtid!
En egen barnekanal har de også.
Responsen fra seerne er stor, og
disse tilbakemeldingene kommer
hovedsakelig som SMS-meldinger
og på Facebook.
Kristne forfølges på ulike måter
i dette området. Dette har ført til at
mange blir ensomme og redde med
liten kontakt med andre kristne.
SAT-7 overfører gudstjenester og
møter og gir undervisning, og disse
sendingene er til stor trøst.
barn i Iran.
Satellittfjernsyn gjør det mulig å
gå inn i millioner av hjem uten den
vanlige sensuren som er lagt på
presse, radio og TV i Midtøsten.
Lederen av virksomheten, Terence
Ascott, forteller at de ikke bruker
denne muligheten til å angripe andres
tro. Det ville i så fall ha virket
mot sin hensikt. De vil heller tilby
håp, hjelp og evangeliets glade
budskap
uten å forårsake unødig
anstøt.
Ofringen i kirken 17. januar går
til dette formålet. Organisert givertjeneste
er også mulig. Vi står
sammen med flere større organisasjoner
i Norge når vi støtter dette
arbeidet med penger og forbønn. n
Tekst: Solveig Neegaard Heier
Foto: Åslaug Ihle Tingnæs