19 1000 kr/måneden gen. Det kan ikke kalles annet enn etnisk diskriminering. Unge rumenere reiser til Vest- Europa for å få jobber. Romanias folketall har på få år sunket fra 23 til 18 millioner. Den eldre befolkningen kunne ikke klart seg uten pengene de unge sender hjem fra utlandet. Men sigøynere får ikke slike jobber. Også de reiser utenlands, men for å tigge. Synes det er nedverdigende Det er vondt å høre Calin Robert fortelle om familiens situasjon. Barnetrygden på 1000 kroner rekker ikke langt. Familien på 12 skal ha mat og andre dagligvarer. Tre av barna går på skolen. De må ha skikkelige klær. Strømmen skal betales. Og i det glisne, lille huset går det med mye ved om vinteren. Det er minst like kaldt i Romania som her. De må ut med 4-5 000 kroner for en vinterladning med ved. Og maten, den er dyrere i Romania enn i Norge, forteller han. Derfor frakter ekteparet med seg mye mat hver gang de reiser hjem. – Du forstår kanskje at vi er nødt til å tigge? spør han, at vi er nødt, selv om vi synes det er nedverdigende og ynkelig, og selv om vi fryser og kroppen stivner her på fortauet. Vi tenker på barna hele tida, på at vi må klare å gi dem nok og bedre mat. De bor i telt i skogen mens de er her, sammen med 2-3 andre ektepar. Når de reiser hjem til Romania, skjer det med buss. Det går nærmest rutebusser med tiggere fram og tilbake til Romania. Mennesker med sjel – Hvorfor Norge? – Det var Daniela som mente vi burde prøve Norge i 2010, første gang vi kom hit. Kanskje Vår Herre styrer det slik at vi støter på folk som vil hjelpe oss, sa hun. Robert har gode tanker om nordmenn, om folk på Kjelsås. – Mange nordmenn har sjel, sier han, og mener med det at de har medlidenhet. Ekteparet kan «tjene» 10-15 000 kroner på et par måneders tigging. Det hender at noen inviterer dem hjem, for at de skal få dusje og få et måltid. Før Daniela reiste hjem for å føde, fikk hun barneklær. – Jeg tar gjerne småjobber, ja større også, smiler Florin. Han snakker litt engelsk og noen få ord norsk, så det er mulig å føre en liten samtale, selv om man ikke har tolk, som jeg hadde. Men for sikkerhets skyld; ordet for arbeid uttales «monka» på rumensk og i morgen heter mijne. (Skrives muncă og mîine.) Pinsevenner – Daniela håpet Vår Herre ville hjelpe. Er dere ortodokse kristne, slik som de fleste rumenere? – Tidligere var alle i landsbyen ortodokse. Men det er lenge siden. Nå er de fleste pinsevenner. Pinsevennene forkynner et godt budskap og har gode leveregler, mener Florin. Dagen etter duskregner det. Men utenfor nærbutikken min sitter Daniela, også i dag. Jeg handler det som står på lappen, og litt til. Impulskjøp. Utenfor butikken unner jeg meg også følelsen av å være litt snill. Daniela unnskylder et hosteanfall. Så gir hun meg igjen sitt gode smil. Gir meg et varmt, lite øyeblikk, som jeg kan ta med meg videre i den hustrige høstdagen. Takk, Daniela. Men, jeg vet jo så inderlig vel, du skulle ikke vært her. n Tekst og foto: Jon Andreas Hasle Tolk: Einar Flydal Daniela har foto av seg og mannen og de fire yngste barna – og så et pappkrus, selvsagt. Hva skjer etter døden, får vi se våre kjære igjen? 1. november er allehelgensdag. Mange går på gravlunden den dagen. Kjøper krans. Tenner lys. Vi tenker med savn på de kjære som vi har mistet. Og så nærer vi kanskje et håp om en gang å se dem igjen. Prestene møter ofte dette spørsmålet: Skal vi se dem igjen? Hva svarer de da? Er de uklare i sin forkynnelse? – Mange er nok det, svarer den danske presten Hanne Jul Jakobsen i et intervju med Kristeligt Dagblad, – og det skyldes for det første at vi ikke har ord i språket vårt som er dekkende for det som er utenfor tid og rom. Prestene kan ikke gi noe klart og enkelt svar på spørsmål om gjensyn i himmelen. – Vi kan ikke med denne verdens begrensede horisont, formulere oss presist om det evige og grenseløse, mener Jul Jakobsen. – Derfor bruker vi bilder. Det betyr ikke at det ikke er sannhet bak bildene. Men forestillingen om at vi skal se igjen våre kjære, har alltid vært en del av det kristne tenkesettet. På gravsteder kan det stå «På gjensyn», og salmer uttrykker den samme, trøstende tanken. Er det bibelsk belegg for en slik tanke? Vi ønsker kanskje ikke bare å tenke fritt, folkelig eller rett ut sagt fornuftbasert, men heller å få vite, og så stole på, det Bibel og bekjennelse sier om dette vanskelige temaet. Bibelen gir oss håp om et evig liv. Vi er skapt av Gud og tilhører derfor Ham i liv og død. Paulus skriver om at vi skal oppstå i et annet legeme, et oppstandelseslegeme. Det er hans måte å uttrykke at vi skal ha vår identitet i behold i evigheten hos Gud. Det er ikke bare våre sjeler som skal forenes hos Gud, men hele vår menneskelige identitet – i en eller annen form, som vi ikke har begrep om. Gud skal bli alt i alle, og vi skal forenes i Guds evige hjerte, sier Hanne Jul Jakobsen. Så vakkert kan det uttrykkes. n Tekst: Solveig Neegaard Heier
talefoten112015
To see the actual publication please follow the link above