19
1000 kr/måneden
gen. Det kan ikke kalles annet enn
etnisk diskriminering.
Unge rumenere reiser til Vest-
Europa for å få jobber. Romanias
folketall har på få år sunket fra
23 til 18 millioner. Den eldre befolkningen
kunne ikke klart seg
uten pengene de unge sender hjem
fra utlandet. Men sigøynere får
ikke slike jobber. Også de reiser
utenlands, men for å tigge.
Synes det er nedverdigende
Det er vondt å høre Calin Robert
fortelle om familiens situasjon. Barnetrygden
på 1000 kroner rekker
ikke langt. Familien på 12 skal ha
mat og andre dagligvarer. Tre av
barna går på skolen. De må ha
skikkelige klær. Strømmen skal betales.
Og i det glisne, lille huset går
det med mye ved om vinteren. Det
er minst like kaldt i Romania som
her. De må ut med 4-5 000 kroner
for en vinterladning med ved. Og
maten, den er dyrere i Romania
enn i Norge, forteller han. Derfor
frakter ekteparet med seg mye mat
hver gang de reiser hjem.
– Du forstår kanskje at vi er
nødt til å tigge? spør han, at vi er
nødt, selv om vi synes det er nedverdigende
og ynkelig, og selv om
vi fryser og kroppen stivner her på
fortauet. Vi tenker på barna hele
tida, på at vi må klare å gi dem nok
og bedre mat.
De bor i telt i skogen mens de
er her, sammen med 2-3 andre ektepar.
Når de reiser hjem til Romania,
skjer det med buss. Det går
nærmest rutebusser med tiggere
fram og tilbake til Romania.
Mennesker med sjel
– Hvorfor Norge?
– Det var Daniela som mente vi
burde prøve Norge i 2010, første
gang vi kom hit. Kanskje Vår Herre
styrer det slik at vi støter på folk
som vil hjelpe oss, sa hun.
Robert har gode tanker om
nordmenn, om folk på Kjelsås. –
Mange nordmenn har sjel, sier han,
og mener med det at de har medlidenhet.
Ekteparet kan «tjene» 10-15
000 kroner på et par måneders tigging.
Det hender at noen inviterer
dem hjem, for at de skal få dusje og
få et måltid. Før Daniela reiste hjem
for å føde, fikk hun barneklær.
– Jeg tar gjerne småjobber, ja større
også, smiler Florin. Han snakker litt
engelsk og noen få ord norsk, så det er
mulig å føre en liten samtale, selv om
man ikke har tolk, som jeg hadde.
Men for sikkerhets skyld; ordet for
arbeid
uttales «monka» på rumensk og
i morgen heter mijne. (Skrives muncă
og mîine.)
Pinsevenner
– Daniela håpet Vår Herre ville
hjelpe. Er dere ortodokse kristne,
slik som de fleste rumenere?
– Tidligere var alle i landsbyen
ortodokse. Men det er lenge siden.
Nå er de fleste pinsevenner. Pinsevennene
forkynner et godt budskap
og har gode leveregler, mener
Florin.
Dagen etter duskregner det.
Men utenfor nærbutikken min sitter
Daniela, også i dag. Jeg handler
det som står på lappen, og litt til.
Impulskjøp. Utenfor butikken unner
jeg meg også følelsen av å være
litt snill.
Daniela unnskylder et hosteanfall.
Så gir hun meg igjen sitt gode
smil. Gir meg et varmt, lite øyeblikk,
som jeg kan ta med meg videre
i den hustrige høstdagen. Takk,
Daniela. Men, jeg vet jo så inderlig
vel, du skulle ikke vært her.
n
Tekst og foto: Jon Andreas Hasle
Tolk: Einar Flydal
Daniela har foto av seg og mannen og de fire yngste barna – og så et
pappkrus, selvsagt.
Hva skjer etter
døden, får vi se
våre kjære igjen?
1. november er allehelgensdag.
Mange går på gravlunden den dagen.
Kjøper krans. Tenner lys. Vi
tenker med savn på de kjære som
vi har mistet. Og så nærer vi kanskje
et håp om en gang å se dem
igjen.
Prestene møter ofte dette
spørsmålet: Skal vi se dem igjen?
Hva svarer de da? Er de uklare i
sin forkynnelse?
– Mange er nok det, svarer den
danske presten Hanne Jul Jakobsen
i et intervju med Kristeligt
Dagblad, – og det skyldes for det
første at vi ikke har ord i språket
vårt som er dekkende for det som
er utenfor tid og rom.
Prestene kan ikke gi noe klart
og enkelt svar på spørsmål om
gjensyn i himmelen. – Vi kan ikke
med denne verdens begrensede
horisont, formulere oss presist om
det evige og grenseløse, mener Jul
Jakobsen. – Derfor bruker vi bilder.
Det betyr ikke at det ikke er
sannhet bak bildene.
Men forestillingen om at vi
skal se igjen våre kjære, har alltid
vært en del av det kristne tenkesettet.
På gravsteder kan det stå
«På gjensyn», og salmer uttrykker
den samme, trøstende tanken.
Er det bibelsk belegg for en
slik tanke? Vi ønsker kanskje ikke
bare å tenke fritt, folkelig eller rett
ut sagt fornuftbasert, men heller å
få vite, og så stole på, det Bibel og
bekjennelse sier om dette vanskelige
temaet. Bibelen gir oss håp
om et evig liv. Vi er skapt av Gud
og tilhører derfor Ham i liv og
død.
Paulus skriver om at vi skal
oppstå i et annet legeme, et oppstandelseslegeme.
Det er hans
måte å uttrykke at vi skal ha vår
identitet i behold i evigheten hos
Gud. Det er ikke bare våre sjeler
som skal forenes hos Gud, men
hele vår menneskelige identitet – i
en eller annen form, som vi ikke
har begrep om.
Gud skal bli alt i alle, og vi skal
forenes i Guds evige hjerte, sier
Hanne Jul Jakobsen. Så vakkert
kan det uttrykkes. n
Tekst: Solveig Neegaard Heier