Page 17

talefoten102016

17 se Everest før jeg ble 30. Også denne gangen hadde jeg behov for en time out, gjøre noe annet enn å sitte på et kontor med hyggelige kolleger og ha det litt for behagelig. Jeg blir faktisk mer sliten av å sitte stille og se inn i en datamaskin hele dagen. Alternativet var fantastisk: Våkne opp hver dag og tenke at det eneste jeg skal gjøre den dagen, er å gå ute i vakker natur, møte mennesker og være frakoblet resten av verden, samtidig som jeg bruker kroppen. Være til stede i vandringen – Ingen åndelig søken? – Det var på en måte det også. En går og tenker og er i en meditativ tilstand med caminoen, veien jeg gikk, i fokus. Så hørte jeg en del på musikk. Kjente meg fri. Jeg tenkte ikke så mye på målet, for det var altfor svært. Det var godt ikke å være så programmert og rettet mot en destinasjon. Her ville jeg bare nyte øyeblikkene, være til stede der jeg var, prate med mennesker jeg møtte og bare tenke på selve vandringen. En er i en boble med mange og intense følelser. Vanlige mennesker med dagligdagse gjøremål så jeg lite til. Alene, men likevel ikke alene Noen ganger gikk hun nærmest i kø, andre dager kunne hun lure på om hun hadde gått feil, for hun så ikke noen. Redd? Nei. Veien var godt merket, og ble hun usikker, fikk hun raskt hjelp av lokalbefolkningen, forteller hun. Når hun kom fram om ettermiddagen, ble tiden brukt til klesvask og matlaging sammen med andre som hun traff på de mange herbergene. Dagen ble fort til kveld, og dermed ble det sjelden tid og krefter igjen til å utforske de små og større byene underveis. – Selv om jeg gikk alene, traff jeg folk hele tiden. Ofte fikk jeg hele livshistorier, og vi kom nært innpå hverandre på kort tid. Og dersom vi så hverandre igjen, var det fantastiske øyeblikk. Det var som å treffe gamle venner. Det var lett å være åpen selv også, for vi var på et vis på samme sted på alle måter, uavhengig av alder, kjønn og hvor vi var i livet. Et felles mål knyttet oss sammen, på tross av ulike og sammensatte motiver for å vandre leden mot Santiago. Ikke smertefritt, men verdt det – Holdt formen? – Jeg er løpevant, men går vanligvis ikke så mye. De første ukene kjente jeg meg i kjempeform. Men overraskelsene kom gjerne når en tok av skoene for dagen. Mot slutten fikk jeg senebetennelse i begge føttene. Rådene lot ikke vente på seg da jeg luftet problemet. På et tidspunkt tenkte jeg at nå gikk det ikke lenger, men det gjorde jo det. Saktere, men sikkert. Møtet med Santiago – Så endelig framme? – Underveis var jeg ikke så opptatt av å komme fram til Santiago. Det som skjedde langs veien, Santiago de Compostela en by nordvest i Spania med nær 100 000 innbyggere. Den var i middelalderen det viktigste valfartsstedet, nest etter Roma. Her mente man at apostelen Jakob var begravet. En katedral ble bygget over graven. Tradisjonell pilegrimsvandring har de siste 30-40 årene fått var målet for reisen. Jeg hadde så mange fine opplevelser i løpet av den første uken allerede, at hadde jeg måttet gi meg, ville det ikke vært noen tragedie. Men drivkraften til å gå var – og er – sterk. Når en kommer fram til målet, er følelsene blandede. Mange slakker av på farten mot slutten. En har greid det, men så er det slutt. Men egentlig vil en fortsette å være sammen med de fantastiske menneskene en har møtt. Med andre ord, bli værende i boblen. Hun forteller at hun kom fram sammen med nye, gode venner. De satte seg ned på plassen foran katedralen og bare smilte. Tok bilder. - Dagen etter gikk jeg inn i katedralen og var på messe. En stor opplevelse selv om jeg ikke forsto så mye spansk. Det føltes som en fin avslutning, Frysja kunstsenter – en stor arbeidsplass med et stort julesalger Frysja kunstsenter er godt kjent av de fleste i vårt område. De holder til i de gamle bygningene til Mustad fabrikker, som i dag eies av Oslo kommune og drives av Kulturetaten. Men vet du egentlig hvor mange kunstnere som arbeider der? Frysja kunstsenter rommer hele 53 arbeidsplasser. Og de som jobber der er profesjonelle kunstnere innenfor mange kunstretninger. Vi finner billedhuggere, malere, tegnere, grafikere, keramikere, fotografer, musikere og noen som jobber med tekstil, smykkekunst og glasskunst. Kanskje enda mer? Det kan du gjerne finne ut hvis du besøker det tradisjonelle julesalget de har i desember. Julesalget på Frysja er en fast tradisjon første helg i desember og har vært i gang siden 1980. De fleste av Frysja-kunstnerne holder åpent de to dagene julesalget varer. En fin sjanse til å gjøre seg kjent med mange kunstnere og deres arbeider, og kanskje også gjøre et lite kunstkupp. Barn og barnebarn av kunstnerne har julekafé med hjemmebakst og vafler til salgs. n Tekst: Tove Marit Hasle Glasskunstner Karen Klim. et oppsving. Byen besøkes hvert år av hundretusener av pilegrimer. Fra Norge arrangeres for eksempel pakketurer med vandring de siste ti milene på programmet. Byen ble europeisk kulturby i år 2000, og den gamle bydelen er ført opp på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv. » Fortsetter på neste side


talefoten102016
To see the actual publication please follow the link above