17
se Everest før jeg ble 30.
Også denne gangen hadde jeg
behov for en time out, gjøre noe
annet enn å sitte på et kontor
med hyggelige kolleger og ha det
litt for behagelig. Jeg blir faktisk
mer sliten av å sitte stille og se
inn i en datamaskin hele dagen.
Alternativet var fantastisk: Våkne
opp hver dag og tenke at det
eneste jeg skal gjøre den dagen,
er å gå ute i vakker natur, møte
mennesker og være frakoblet
resten
av verden, samtidig som
jeg bruker kroppen.
Være til stede i vandringen
– Ingen åndelig søken?
– Det var på en måte det også.
En går og tenker og er i en
meditativ
tilstand med caminoen,
veien jeg gikk, i fokus. Så
hørte jeg en del på musikk. Kjente
meg fri. Jeg tenkte ikke så mye
på målet, for det var altfor svært.
Det var godt ikke å være så programmert
og rettet mot en destinasjon.
Her ville jeg bare nyte
øyeblikkene, være til stede der
jeg var, prate med mennesker jeg
møtte og bare tenke på selve
vandringen. En er i en boble
med mange og intense følelser.
Vanlige mennesker med dagligdagse
gjøremål så jeg lite til.
Alene, men likevel ikke alene
Noen ganger gikk hun nærmest
i kø, andre dager kunne hun lure
på om hun hadde gått feil, for
hun så ikke noen. Redd? Nei.
Veien var godt merket, og ble
hun usikker, fikk hun raskt hjelp
av lokalbefolkningen, forteller
hun. Når hun kom fram om ettermiddagen,
ble tiden brukt til
klesvask og matlaging sammen
med andre som hun traff på de
mange herbergene. Dagen ble
fort til kveld, og dermed ble det
sjelden tid og krefter igjen til å
utforske de små og større byene
underveis.
– Selv om jeg gikk alene, traff
jeg folk hele tiden. Ofte fikk jeg
hele livshistorier, og vi kom nært
innpå hverandre på kort tid. Og
dersom vi så hverandre igjen,
var det fantastiske øyeblikk. Det
var som å treffe gamle venner.
Det var lett å være åpen selv
også, for vi var på et vis på samme
sted på alle måter, uavhengig
av alder, kjønn og hvor vi var i
livet. Et felles mål knyttet oss
sammen, på tross av ulike og
sammensatte motiver for å vandre
leden mot Santiago.
Ikke smertefritt,
men verdt det
– Holdt formen?
– Jeg er løpevant, men går vanligvis
ikke så mye. De første
ukene kjente jeg meg i kjempeform.
Men overraskelsene kom
gjerne når en tok av skoene for
dagen. Mot slutten fikk jeg senebetennelse
i begge føttene. Rådene
lot ikke vente på seg da jeg
luftet problemet. På et tidspunkt
tenkte jeg at nå gikk det ikke
lenger, men det gjorde jo det.
Saktere, men sikkert.
Møtet med Santiago
– Så endelig framme?
– Underveis var jeg ikke så opptatt
av å komme fram til Santiago.
Det som skjedde langs veien,
Santiago de Compostela
en by nordvest i Spania med
nær 100 000 innbyggere. Den
var i middelalderen det viktigste
valfartsstedet, nest etter Roma.
Her mente man at apostelen
Jakob
var begravet. En katedral
ble bygget over graven.
Tradisjonell pilegrimsvandring
har de siste 30-40 årene fått
var målet for reisen. Jeg hadde så
mange fine opplevelser i løpet av
den første uken allerede, at hadde
jeg måttet gi meg, ville det ikke
vært noen tragedie. Men drivkraften
til å gå var – og er – sterk.
Når en kommer fram til målet,
er følelsene blandede. Mange
slakker av på farten mot slutten.
En har greid det, men så er det
slutt. Men egentlig vil en fortsette
å være sammen med de fantastiske
menneskene en har
møtt. Med andre ord, bli værende
i boblen.
Hun forteller at hun kom
fram sammen med nye, gode
venner. De satte seg ned på plassen
foran katedralen og bare
smilte. Tok bilder. - Dagen etter
gikk jeg inn i katedralen og var
på messe. En stor opplevelse selv
om jeg ikke forsto så mye spansk.
Det føltes som en fin avslutning,
Frysja kunstsenter – en stor arbeidsplass
med et stort julesalger
Frysja kunstsenter er godt kjent av de
fleste i vårt område. De holder til i de
gamle bygningene til Mustad fabrikker,
som i dag eies av Oslo kommune
og drives av Kulturetaten. Men vet du
egentlig hvor mange kunstnere som
arbeider
der? Frysja kunstsenter
rommer hele 53 arbeidsplasser.
Og de som jobber der er profesjonelle
kunstnere innenfor mange
kunstretninger. Vi finner billedhuggere,
malere, tegnere, grafikere, keramikere,
fotografer, musikere og
noen som jobber med tekstil,
smykkekunst og glasskunst. Kanskje
enda mer?
Det kan du gjerne finne ut hvis
du besøker det tradisjonelle julesalget
de har i desember.
Julesalget på Frysja er en fast
tradisjon første helg i desember og
har vært i gang siden 1980. De fleste
av Frysja-kunstnerne holder åpent
de to dagene julesalget varer. En fin
sjanse til å gjøre seg kjent med mange
kunstnere og deres arbeider, og
kanskje også gjøre et lite kunstkupp.
Barn og barnebarn av kunstnerne
har julekafé med hjemmebakst
og vafler til salgs. n
Tekst: Tove Marit Hasle Glasskunstner Karen Klim.
et oppsving. Byen besøkes
hvert år
av hundretusener av pilegrimer.
Fra Norge arrangeres for eksempel
pakketurer med vandring de siste
ti milene på programmet.
Byen ble europeisk kulturby i år
2000, og den gamle bydelen er ført
opp på UNESCOs liste over
verdens
kultur- og naturarv.
» Fortsetter på neste side