14
Ta en kikk på fotografiet. Vi ser en
kvinne i bevegelse vekk fra en
bolig.
Hun er alene på veien.
Ansiktsuttrykket
er det ikke så lett
å sette ord på. Kanskje utstråler
det en forventning. Det mest iøynefallende
er vekslingen mellom
lys og skygge som de grønne
omgivelsene
skaper på veien.
Stripene
kan minne om en vev.
Både lys og skygge treffer henne,
og det kommer til å veksle hele
tiden
på veien videre. Det er opplagt
selv om dette er et øyeblikksbilde.
Akkurat i dette bildet
dominerer
lyset. Se bare på kjolen
hennes!
D en avbildede kvinnen er
den danske forfatteren,
foredragsholderen og
journalisten Charlotte Rørth. Vi
har omtalt to av hennes bøker tidligere,
og et sted på disse sider presenteres
hennes tredje, Gud, du er
jo lige her.
Hvem Charlotte Rørth er
– litt oppfriskning
Denne gangen skal vi ikke dvele ved
hennes livsforvandlende opplevelser
av å bli truffet av en lysstråle som
hun instinktivt oppfattet som Guds
lys, og senere hennes møte med
Jesus
ansikt til ansikt i et sakristi i
Spania. Begge opplevelser overbeviste
henne om at hun var elsket
av Gud, en tanke hun ikke tidligere
hadde tenkt, men som siden har
preget hennes liv og gjerning. Hun
er ikke bare mørke
har søkt kunnskap, selv blitt overøst
av andres fortellinger, holdt foredrag
og skrevet bøker.
Tapet ev sønnen
Vi skal stoppe ved en annen opplevelse
som for alltid endret livet
hennes. Sønnen Frederik tok livet
sitt 22 år gammel, og det er vel
nærmest det verste en mor kan erfare.
– Den sorgen vil aldri forsvinne,
forteller hun. Hele tiden bærer
hun lys og mørke inni seg uten
noen garanti for at det blir bedre.
De er vevd sammen mer enn de er
adskilt; samtidig
er det klart for
henne at noen ganger dominerer
det ene, noen ganger det andre.
Fotografiet
viser jo dette også. Selv
om hun er mest i lyset her, ser vi at
det vil skifte når hun går videre. EtGud,
du er jo lige her
Sådan lever jeg med min tro
Dette er tittelen på danske Charlotte
Rørths tredje bok. La oss for
sammenhengens skyld gå tilbake
til utgangspunktet: For vel ti år siden
møtte hun - ifølge henne selv
en tidstypisk dansk kvinne uten en
troende bakgrunn - ved to anledninger
ham hun raskt oppfattet
som Jesus. Det skjedde i et sakristi
i Spania. Han snakket til henne, og
det første møtet varte i nesten 20
minutter. Hun ble midlertidig helt
lammet, svært glad, og de rundt
kunne fortelle at hun lyste. Hun
opplevde at hun ble sett, anerkjent
og elsket som den hun var, og at
han var glad for å se henne.
I den første boka, Jeg møtte Jesus,
forteller hun om disse møtene.
Videre skriver hun om alt arbeidet
med å komme til rette med opplevelsene.
De opptok henne naturlig
nok voldsomt, livet hennes var blitt
delt i et før og et etter, forteller hun,
og hun trengte hjelp til å komme videre.
Hun søkte kunnskap i litteratur
og samtalte med mennesker fra
ulike fagområder. I hele ti år drev
hun med slik research. Hjelp fikk
hun. Hva skulle hun så gjøre? Siden
hun var journalist, valgte hun å
skrive for å dele. Etter utgivelsen av
den første boka strømmet det inn
historier om opplevelser andre hadde
hatt, og som mange av dem ikke
tidligere hadde fortalt til noen av
frykt for ubehagelige reaksjoner. De
ble til boka Vi møtte Jesus, en bok
som Talefoten tidligere har omtalt. I
de senere årene har hun dessuten
holdt en mengde foredrag, og hun
har også hatt flere spesielle, religiøse
opplevelser.
Den siste boka er, som tittelen
sier, en beretning om livet hun lever
nå; den er stillferdig og personlig og
uten de mange litteraturhenvisningene.
Hun vil ikke overbevise noen,
skriver hun, og hun er ikke opptatt
av hva folk tror om henne, men hun
mener vi har plikt til å lytte når andre
bruker sin ytringsfrihet. Mange
der ute har noe å fortelle, men tør
ikke ytre seg. Det er en åpen samtale
om tro hun ønsker seg. Vi snakker
for lite om akkurat det.
Så hvordan lever hun med sin
tro? Hun formulerer dette i de ti
punktene som kort følger: 1. Sier ja
til å ta imot og undersøke uten å
forhåndsdømme. 2. Er frimodig.
Hun tenker, snakker og deler det
hun tenker med andre, gjerne forskjellige
mennesker. 3. Øver seg i å
lytte med nennsomhet. Det siste er
nødvendig, for tro er alltid sårbart,
sier hun. 4. Ringer en klok venn.
Hun har flere rundt seg hun kan
bruke. 5. Leser for å bli klokere. 6.
Tenker seg om. Fornuften er en
forutsetning. 7. Ber. Alene eller
sammen med andre. Hun går i kirMørket