15 un er for veteran å regne i mediebransjen, har arbeidet i NRK siden 70- tallet. I tillegg har hun gitt ut en barnebok og en fagbok. Oj, nå ble det alvor, gitt – Dette har mest av alt vært fryktelig spennende! Hva slags tilbakemeldinger får jeg, er det noen som skjønner hva jeg har skrevet? Liker de det? Jeg har stukket hodet fram i offentligheten. Og her legges det mye mer merke til en bok enn et radioprogram selv om programmet høres av langt flere. Et program anmeldes ikke selv om det jo påvirker mer. Bokanmeldelsene blir stående til evig tid. Fire veldig gode anmeldelser i de store avisene har hun fått, og ansiktet hennes viser tydelig at det gleder. Og ikke minst har hennes to skrivende døtre gitt henne gode tilbakemeldinger. – Det betyr veldig mye, røper hun. – Forsyner meg friskt av gamle myter – Du prøver deg på grunnproblemene i menneskelivet. Slik formulerer både du og andre ditt prosjekt. Da må skrivelysten ha vært stor, du kunne jo bruke sekstiårene til andre aktiviteter og glede deg over det du har fått til? – Ja, men jeg har lenge hatt lyst til å skrive og tenkt i mange år at en eller annen gang må vel jeg også klare å skrive en bok. Så har jeg vært opptatt av de gamle, store fortellingene og hvordan vi forstår oss selv innenfor historier som er blitt fortalt. Jeg sikter til det fabelaktige diktet Gilgamesj-eposet som er den eldste nedskrevne teksten vi har. Av slike gamle myter forsyner jeg meg friskt, av Bibelen også. Det er sannheter i de gamle skriftene, og mye gjentar seg. Vi prøver å finne vår plass på jorda, og her må vi kjempe mot de onde kreftene. En kjærlighets historie – All min forakt. En temmelig tøff, nesten skremmende tittel? – Jeg er litt redd for at den kanskje kan skremme noen. Men jeg synes kontrasten med undertittelen, en kjærlighets historie, veier opp. Denne undertittelen skal være i to ord! understreker hun. – Jeg er opptatt av forakt; det er en forferdelig destruktiv, nær sagt drepende holdning. Så har forfatteren, for å bruke hennes egne ord, valgt en enkel hunoghan fortelling for å gå ned «der hvor dritten er». Vi møter en jegperson som blir bestormet av en mann som lyver og lyver. I dette forholdet har hun et håp om kjærlighet. Men er det mulig å forstå, tilgi og elske et menneske som sviker og ydmyker en gang på gang? Her veksler det mellom handling og refleksjon i en verden der nesten bare de to eksisterer. Kun en venninne kommer med tydelige innvendinger mot forholdet. Klaustrofobisk forhold – Dette begrensede universet har jeg bevisst prøvd å lage. Slike destruktive forhold blir veldig klaustrofobiske, for når venner begynner å si at dette ikke er bra for deg, orker man ikke å snakke mer med de vennene. Han eller hun kan tenke at «ingen skjønner meg. Hva som er inni dette forholdet, er det ingen som forstår, men det er veldig verdifullt for meg, så det må jeg ha.» Etter hvert kutter man ut vennene sine. Skammen er en viktig del av denne boka. Man begynner å skamme seg for det man gjør og det man finner seg i, og da vil man i hvert fall ikke at noen skal se inn, da skal ingen komme og si at «burde ikke du ta deg sammen og avslutte det forholdet?» Universet blir mindre og mindre, man slutter å fortelle noen hva som skjer. Akkurat det samme skjer med for eksempel alkoholikerhustruer eller koner som blir banka. De sminker blåmerkene og føler det som en skam ingen skal se. At misbruk av forskjellig slag skjules av den som blir misbrukt, er nokså vanlig. Håp om kjærlighet Hun er trygg på psykologien her og anbefaler «Hekta på et håp om kjærlighet» av Sissel Gran og Nora Skaug. De har skrevet om destruktive forhold der menn og kvinner kan bli hekta på et håp om kjærlighet på samme måte som på dop og alkohol. – Et slikt forhold har jeg prøvd å skildre. Det eneste hovedpersonen vil, er å få kjærlighet, alt annet er uviktig. Men han er uberegnelig, gir kjærlighet noen ganger, og andre ganger ikke. Vi skjuler mye for hverandre Berit Hedemann har arbeidet med mer enn fem hundre konfliktfylte fortellinger i Radiodokumentar-redaksjonen. Disse historiene blir bearbeidet for å kunne brukes, og mange av dem handler om hvor mye vi skjuler for hverandre, hvordan vi prøver å takle det og hvordan vi holder hemmeligheter innenfor familien. – Alle vet at vi skjuler ting for hverandre, så vi må være skeptiske. Samtidig må vi stole på hverandre i all menneskelig kommunikasjon. Det norske samfunnet er tillitsbasert, og det fungerer jo veldig bra sammenliknet med mange andre samfunn i verden. Tillit er virkelig hellig! Men vi vet samtidig at vi lyver. I de hyggelige hjemmene på Kjelsås Det tenker jeg ofte på her på Kjelsås, og det tenkte jeg at jeg skulle si nettopp til Talefoten. Når jeg går en tur her, så tenker jeg at her er det pent og pyntelig, så fint alt er, her er nydelige hager og flotte gardiner. Og mon tro hva som skjuler seg der inne? Der driver folk på med sine gode ting og med sine farlige, destruktive ting. Der sier de de verste tingene til hverandre – og de beste. Jeg vet ikke, det ser hyggelig ut, men kanskje foregår skilsmissen her akkurat nå, mishandlingen også. Ti prosent av barna regner man med opplever misbruk. Det foregår i disse hyggelige hjemmene. En bok for de unge også – Du velger å skildre et forhold mellom to i slutten av femtiårene. Får du tak i de yngre leserne? – Ja. Tilbakemeldingene sier meg at dette er gjenkjennbart for mange unge også. De forteller meg at sånn har de det også, sånn har deres venninner det. Nå er den mannlige hovedpersonen i boka litt H » Fortsetter på neste side Filmkveld på menighetssenteret, Glads vei 47. Onsdag 26.november kl.19 viser vi Mannen uten minne av Aki Kaurismäki (2002). Den handler om en mann som går av toget i Helsinki, blir overfalt i en park av tre bøller, havner på sykehus hvor legen erklærer ham død. Men som en moderne Lazarus stiger han opp av sengen, river av seg bandasjene og gir seg ut i storbyen og ned til containerhavnen. Vi følger mannen M i hans ferd mot å bli et helhetlig menneske i et samfunn som tydeligvis har mistet sin menneskelighet. Heldigvis for ham finnes det fortsatt sjeler der ute som har bevart sin nestekjærlighet, og vil hjelpe. Problemet er at han har mistet hukommelsen etter overfallet, og så hvem er han egentlig? Dette er en film som kan ligne litt på Chaplins skildring av underdogs, hvordan de tilsynelatende små menneskene har sin verdighet og hjelper hverandre. Filmen vant Juryprisen på filmfestivalen i Cannes i 2002. Gudmund Hummelvoll leder kvelden.
talefoten092014
To see the actual publication please follow the link above