21
Håkon Dahl er oppvokst på Grefsenplatået.
lyet fra Gardermoen satte
hjulene hardt ned på
rullebanen på Wien
Schwechater,
flyplassen i Wien. Det
gjorde meg ikke noe roligere. Jeg
var spent og følte meg ikke lite liten.
Men heldigvis…
På flyet hadde jeg fått sitte ved
siden av ei lita jente som sammen
med pappa skulle besøke «oma» og
«opa», besteforeldrene
i Østerrike.
«Det er viktig for barna at de får
muligheten til å bli flerkulturelle,
»
mente pappaen. Og jenta fortalte
ivrig
om den lille landsbyen der
besteforeldrene
bodde.
Katolikkland
Jeg sjekket inn på studenthjemmet
der jeg skulle bo under tyskkurset
denne sommeren. Det første jeg la
merke til på rommet var krusifikset.
Selvfølgelig, Østerrike er «paveland
» tenkte jeg. Mye synlig tro.
Men hva med troen i hjertet?
Jeg hadde hørt mye rart og fordomsfullt
om det «katålske» hjemme
i kristen-Norge. Men jeg hadde
også fattet en dyp fasinasjon for den
norske katolske presten og humanisten
Halvard Rieber Mohn. Han
var virkelig troverdig, syntes jeg.
Studenter i Wien trekker mot den fantastiske Volksgarten (Folkeparken).
F
Han har vært organist
i Grefsen kirke og programsekretær
i NRK. Han bor nå i Åsvang,
øst for Stange på Hedmark. Talefoten
har bedt ham å skrive noen
betraktninger rundt salmer i Norsk
Salmebok.
Spennende å skulle møte hans kirke
i form av vandrende prestekjoler
fortauslangs i Wiens gater. I det hele
tatt, keiserhovedstaden var mangfoldig.
Både universitetet, et utall
barokke bygninger, iskiosker og
kirker
preget bybildet. Og nå midtsommers,
en stor kontingent utenlandske
studenter som søkte
sammen i Volksgarten – Folkeparken
med sine flotte monumenter,
piknikplener og rosehage.
Pasjonsspill i pukkverk
En nyfunnet svensk venn og jeg
hadde bestemt oss for også å bruke
muligheten som nærkontakten med
«paveland» ga oss. En søndag dro vi
til den lille byen Rust, på grensen
mot Ungarn. Her skulle vi oppleve
noe av det mest katolske som finnes,
trodde svensken og nordmannen,
dramatiske iscenesettelser av Kristi
død, såkalte pasjonsspill.
Ute på Puztaen, litt utenfor
byen, var det bygd opp en scene. Et
pukkverk var blitt rammen om Jesu
siste måltid. Og utenfor salen lå et
stort kors, klart for å bli reist opp.
Vi finner plassene våre, og et par
timers drama er i gang.. Publikum
følger intenst med. Alle kunne jo
handlingen fra prestenes prekener i
kirken, eller kristendomstimene på
skolen. Men for oss utlendinger
krevde det konsentrasjon. Så jeg
kjente stolthet over å kunne fastslå
at jeg hadde lært noe under mine
uker med språkkurs i Wien.
Men to timer er lenge, og mot
slutten begynte jeg å miste konsentrasjonen.
Klarte ikke helt å følge
med. Det ble så mye. Ord, ord,
salmer,
hymner og den dramatiske
bibelfortellingen.
Et syngende menneskehav
Men med ett ble jeg rykket tilbake
og inn i meg selv. Hva skjedde?
Jeg sto midt i et bølgende og syngende
hav av mennesker. Melodien
var så kjent, så kjent. Jeg var med på
å synge «Store Gud vi lover deg,
priser
høyt din makt og ære», på
tysk. Og inne i meg, i minnet, var
» Fortsettelse på neste side
«Store Gud, vi lover deg»
Høner på Rønningen
På Rønningen folkehøgskole er det
mange tilbud til elevene. Nå driver
de også med høner. Hønene skal
mates og vannes, og buret skal
rengjøres.
Men skolens elever er ikke alene
om dette. Det er etablert et samarbeid
med privatpersoner i nabolaget,
som deltar i arbeidet med
hønene. Når elevene ikke er på
skolen, når de for eksempel er ut
og reiser, eller i korona-tider som
nå, blir hønene passet av folk i
nærheten. Og som takk for hjelpen
legger hønene egg, ca. ett om
dagen.
Det får hjelperne ta med seg
hjem.
Flott tilbud til elevene og
morsomt
for barn og voksne i
nabolaget.
n
Tekst og foto: Tove Marit Hasle