talefoten082020

16 Tynningshogst i Brekkeskogen. Det blir mye tømmer også av tynningshogst. Her er den lunnet opp på Byskogene – økonomi eller opplevelse og mangfold? Hva skjer langs turveien fra Brekke til Hammeren? Langs veien lå det masse tømmerstokker, og på Låkeberget P-plass var det svære hauger med tømmer før sommeren. Hvorfor hogges alle disse trærne langs turveien? Det kan se ut som om det drives tynningshogst i dette området. Jeg må innrømme at jeg liker det jeg ser. Skogen blir ikke så mørk og dyster. Sola slipper bedre til, og det ser ut som om blåbærplanter og andre vekster trives i det åpne skoglandskapet. slo kommune eier denne skogen, og Bymiljøetaten (BYM) har ansvaret for skogsdriften. Den som forvalter et skogsområde og jobber med skogbruk, må ha langsiktige planer. Etter Låkeberget. O planting må en skogeier kanskje vente i 100 år før den lille planta har blitt et stort tre. Så hva er formålet med kommunens skogsdrift? Er det lønnsom drift, eller forvaltning til beste for turgåere og friluftsfolk? Jeg spør Knut Johansson fra BYM som jobber som seksjonssjef for Nordmarka. Han bekrefter at de driver med tynningshogst og forteller gjerne om arbeidet i Maridalen. Blåbærlyng, en nøkkelart – Forskjellen mellom vanlig tynning og den vi utfører, er at vi gjerne tar ut flere trær. Der skogen er tynnet og lyset slipper til, får vi en variert vekst av gress- og lyngarter. Ikke minst blåbærlyngen, som er en nøkkelart. Blåbærlyng og bær blir spist av mus, fugler, rev og grevling, ja faktisk alle dyra i skogen, og slik spres frøene til nye områder. I tett, mørk granskog med lite dyreliv faller blåbærene rett ned på bakken, og det gir liten eller ingen spredning av frøene. Den tette skogen gir dårlige levevilkår for insekter og fugler og hindrer et variert planteliv på bakken. Vi ønsker at skogen skal gi rom for et mangfold av både dyre- og planteliv. Kommuneskogen skal forvaltes til samfunnets beste. Vi ønsker å legge til rette for gode opplevelser for dem som bruker skogen. Monokultur i skogen Johansson har åpenbart god kjennskap til temaet han snakker om. Det er vanskelig å følge med for en som skal notere litt samtidig, når han fortsetter. – Trærne i tett skog blir høye og tynne, utsatt for skader, og mange vil etter hvert dø i et mønster som er lite ønsket. Dette er en lite optimal måte for å produsere godt tømmer. Etter siste krig, rundt 1950, var det et stort behov for tømmer. Skognæringen ble en type mono-kultur med flatehogst og planting på store områder, rasjonell og effektiv skogsdrift var målet. I dag vet vi mer om hva dette kan føre til. Monokulturer kan gi baksmell. Store granskogområder i Europa, uten innslag av andre arter, har fått store billeangrep, og skogen tørker ut. Dette gir både verdiforringelse og bidrar ikke til karbonbinding. Så vi ønsker å unngå den homogene skogen, «granåkeren», og heller fremme en variert skog. – Så BYM vil heller drive plukkhogst enn flatehogst? – Ja, det er fordeler og ulemper Fra NOAS til Kirkelig fellesråd – nye utfordringer for Ann-Magrit Austenå 5. oktober tiltrer hun som assisterende kirkeverge i Oslo. Hun skal være bindeledd til Oslos 39 menigheter og blant mye annet være leder for daglige ledere i menighetene. I Grefsen vil det si for Tore Hafnor. Stillingsutlysningen er omfattende både med hensyn til arbeidsoppgaver, erfaring og personlige egenskaper. – Hva jobben konkret innebærer, vet jeg foreløpig ikke så mye om, forteller hun. Men hun er klar for å prøve seg på andre typer utfordringer på et nytt felt av norsk politikk- og samfunnsliv. Ann-Magrit Austenå forteller om en oppvekst i en romslig menighet i Ås i Akershus der hun deltok i KFUK-KFUMs barne- og ungdomsarbeid og tidlig lærte at kristen tro og samfunnsengasjement hører sammen. Dette var på 70-tallet; Jesus var frigjører. – Jeg har alltid tenkt at tro og kristen identitet er noe frigjørende som gir trygghet, sier hun. Hennes samfunnsengasjement blir tydelig når en ser hvilke arbeidsplasser hun har valgt: Etter studier og en cand. mag.-grad fra UiO jobbet hun som journalist flere steder, blant annet i Vårt Land og i Dagbladet, hun ledet Norsk Journalistlag en periode, og dessuten var hun assisterende general