6
» Fortsettelse fra første side
Skal kirken vie eller velsigne?
Ja, hvorfor skal egentlig kirken foreta
vielser? Faktum er at dette er en
tradisjon som har vokst fram i århundrene
etter Kristi fødsel. I oldkirken
ble ekteskapet oppfattet som
en borgerlig overenskomst. Vielsen
var et familieanliggende, som man
kunne be om kirkelig velsignelse
for, dersom man ønsket det.
Det kan være flere grunner til at
ekteskapsinngåelsen ble en kirkelig
handling. For det første sammenligner
Paulus i brevet til efeserne
ekteskapet
med forholdet mellom
Kristus og kirken (Efeserbrevet kap.
5, 21-30). Slik Kristus er forent med
sin kirke, på samme måte skal
mannen
elske sin hustru og ofre seg
Med midler fra TV-aksjonen kan Kirkens Bymisjon servere 400 000 kaffekopper i møter som kan gjøre
livet bedre.
– TV-aksjon vil bety aller mest
for alle enkeltpersoner som får et
møtested å gå til, og som gjennom
det får en ny opplevelse av
tilhørighet, sier generalsekretær
i Kirkens Bymisjon, Adelheid
Firing Hvambsal. – Men den kan
også bidra til en positiv spiral i
det norske samfunnet og føre til
rausere holdninger i møter mellom
mennesker og grupper.
på møter mellom mennesker som
kraft til å skape toleranse, utvikling
og rom for alle. Vi kjenner gatene,
vi ser at byene er i endring og at
nød tar nye former. Vi opplever
ofte gatene som en målestokk på
det norske fellesskapets helse. Nå
trenger vi en nasjonal dugnad som
kan motvirke et voksende utenforskap
ved å skape flere og nye møtesteder.
Hun ser også at det nytter, for
møtestedene utgjør en dokumenterbar
forskjell. Kirkens Bymisjon
er godt rustet til å få til et styrket
fellesskap og toleranse som kan
merkes i hele Norge, mener hun.
Organisasjonen er åpen og inkluderende,
og med sine ansatte, sine
mange tusen frivillige med et
mangfold av livssyn og bakgrunner
– og med alle bøssebærerne og all
givergleden vil aksjonen kunne
åpne mange dører slik at flere av
oss kan få høre det vi trenger aller
mest: Kom inn!
Det egentlige kruttet i kaffen
Kirkens Bymisjon serverer kaffekopper
som er mer enn kaffe. For
det som skjer når noen kommer
inn, er en kraft som kan endre
tankegangen
om en selv, om hva en
kan og om andre mennesker.
Denne
lille endringen som kan bli
avgjørende, starter et sted, og det
er slike steder som bymisjonen
kaller
møtesteder. De kan være
mange plasser, felles er at de er
fundamenter i deres arbeid for å
løse noen av samfunnets vanskeligste
utfordringer.
Og slik har bymisjonen arbeidet
i mange år. Noen finner tilbake til
aktivitet og arbeid fra denne plattformen.
Andre ønsker bare å være
en del av et fellesskap. Ved å sitte
sammen rundt et bord og være en
del av et fellesskap – kanskje dag ut
og dag inn – blir kafémøtet noe
stødig og sikkert i en usikker
tilværelse.
Flere møter kan endre
et helt samfunn
– En slik aksjon vil bety aller mest
for alle enkeltpersoner som får et
møtested å gå til, og som gjennom
det får en ny opplevelse av tilhørighet.
På denne måten kan aksjonen
motvirke en negativ utvikling og
forhindre at problemer oppstår eller
forverres. Den kan også bidra
til en positiv spiral i det norske
samfunnet og føre til rausere holdninger
i møter mellom mennesker
og grupper, avslutter Adelheid
Firing
Hvambsal.
Mindre alene
sammen
selv i forhold til ektefellen. Paulus
gir dermed ekteskapet en form for
hellig status. For det andre har man
oppfatningen av seksualiteten som
en farlig drift og kilde til synd. Da
kan ekteskapet med krav om trofasthet
«til døden skiller dere ad»
stilles opp som et forsvar mot
synden.
Augustin (på 400-tallet)
peker
på følgende gode sider ved
ekteskapet: forplantning, trofasthet
og forholdets uoppløselighet. I den
romersk-katolske kirke er ekteskapet
et sakrament og altså fortsatt
en hellig handling.
Luther tok avstand fra det. For
ham var det den oldkirkelige
oppfatningen
som skal gjelde. Ekteskapet
er en verdslig institusjon som
skal sikre forholdet mellom foreldre
og barn, samt økonomisk og samfunnsmessig
orden. Luther sier
samtidig at ekteskapet er Guds gode
ordning for menneskene, og hvis
paret ønsker å bli velsignet av
kirken,
er kirken forpliktet til å
gjøre
det.
I Den norske kirke er ikke
lenger
ekteskapet et sakrament.
Likevel
har kirken vigselsrett, noe
som ikke har vært unaturlig så lenge
vi hadde statskirke i Norge. Når
vielsen
skjer i kirkelig regi, utøver
presten en religiøs handling ved at
hun velsigner ektefellene og
forholdet
mellom dem, samtidig
som hun foretar en formell borgerlig
myndighetsutøvelse når hun i
juridisk
forstand erklærer de to for
rette ektefolk å være.
Vi har ikke lenger statskirke i
Norge, og kirkelig vielse er som
kjent blitt et konflikttema. Kunne vi
løse konflikten ved at kirken frasa
seg vigselsretten? Eller ville det bli
like mye diskusjon om hvilke ektepar
som skulle kunne bli velsignet i
kirken? På Luthers tid var det ikke
aktuell problemstilling at kirken
skulle bli spurt om å velsigne og be
for likekjønnete ektepar, og hva han
ville ha sagt i dag, kan vi bare
spekulere
over. n
Tekst: Hans Petter Løvold