16
Glemselen er ei mektig trollkvinne
Dette er tittelen på en bok som er
skrevet av Synnøve Vinsrygg,
som bor på Grefsenplatået.
I 1969 var hun med på arkeologiske
utgravninger på Ytre
Kvarøy på Helgelandskysten.
Her ble det funnet i alt 13 graver,
både manns- og kvinnegraver og
barnegraver fra merovingertida,
perioden før vikingtida.
D
isse gravfunnene er
utgangspunktet for
fortellingen om Hild og
Kvarøyslekta. I fortellingen har alle
personene som ble funnet på gravplassen,
fått navn og personlighet.
Vi møter dem under skiftende forhold.
Å sikre ættas ære, frihet og
selvstendighet går som en tråd
gjennom fortellingen. Vi hører om
fødsel og død, om livet for treller
og slaver, om sjøferder både mot
nord, sør og vest, der varehandel
var et viktig innslag. Hild kan ha
levd fra ca. 670-722 e.Kr. Hennes
historie viser en sterk og handlekraftig
kvinne som tar ledelsen for
slekta når både faren og broren
hennes dør.
Bokas tittel
Det er Hilds bestefar som sier
ordene
til bokens tittel. Han forteller
Hild om Odins to ravner, Hugin
og Munin. Hugin forteller om de
dagsaktuelle hendelsene, mens
Munin er hukommelsen gjennom
alle tider, som setter ting i
sammenheng.
Bestefaren sier: «Det
er ikke rart at Odin frykter mest
for at Munin en dag ikke skal
komme
tilbake. Å bli historieløse
er et av de verste tap vi kan lide.
Glemselen er ei mektig trollkvinne
som gjør oss svake når det røyner
på.» Synnøve Vinsryggs bok er et
sterkt bidrag til å hindre
historieløshet.
– Utsagnet, som ble
bokas tittel, står i en av de gamle
sagaene, forteller Synnøve. Jeg husker
ikke hvor. Men det meldte seg
da jeg skulle velge tittel. I merovingertida
var ikke skrift tatt i
bruk. Derfor var minne og glemsel
veldig sentrale begrep. «Den som
eier fortiden,
eier også fremtiden,»
heter det jo. Hild var kulturbærer i
en mektig familie. Forståelse og
tolking
av fortid var et viktig maktgrunnlag
for ætta. Glemsel kunne
true deres posisjon.
Kunnskap bør ikke støve
ned på et museum
Først 50 år etter utgravningen ble
boka skrevet. Vi spør forfatteren
hva som fikk henne til å begynne
på boka etter så mange år. Dette
svarer Synnøve gjerne på.
– Det var to ting som gjorde at
boka ble til. Det er få arkeologer
som arbeider med å finne nye veier
for å formidle arkeologi til et større
publikum. En blanding av sakprosa
og fiksjon er ikke noe som fremmer
en vitenskapelig karrière. Som pensjonist
slipper jeg å ta slike hensyn.
Mitt mål er å nå et større publikum
ved å teste ut en ny mal. Lokalbefolkningen
på Helgeland og Kvarøy
fortjener å få tilbake mer enn tørre
Bente Yndestad Bye står klar
med salmebok og et «velkommen
» når du kommer til Grefsen
kirke.
Som pensjonist har Synnøve Vinsrygg funnet fram
igjen kunnskapen fra tida som arkeologi-student på
slutten av 60-tallet. – Jeg ønsker å formidle arkeo-
logi til et større publikum. En blanding av sak-
prosa og fiksjon er ikke noe som fremmer en
vitenskapelig karrière. Som pensjonist slipper
jeg å ta slike hensyn. Foto: Tove Marit Hasle
Det trengs flere frivillige medarbeidere
på gudstjenestene. Noe for deg?
Et smil, et «velkommen» og en
salmebok
møter den som kommer
til Grefsen kirke på en søndagsgudstjeneste.
Det er kirkevertene
som tar i mot på denne måten.
Men hva mer gjør kirkevertene?
Jeg spør Bente Yndestad Bye, som
er kirkevert og en av denne
søndagens
«gudstjenestegruppe».
– Oppgavene kan variere fra gang
til gang, forteller Bente. – Alt etter
hva hver enkelt ønsker å gjøre. Å
ønske alle velkommen er viktig.
Vi prøver også å se om det
kommer
noen nye. Å skape et godt
sosialt miljø er viktig. Derfor
legger
vi vekt på kirkekaffen bak i
kirken. Vi baker og steller i stand
til dette. Andre oppgaver kan være
å bære prosesjons-korset, lese bønner
eller tenne bønnelys, lese bibeltekster
eller deler av liturgien, kanskje
være med å dele ut nattverd
– og noen må telle opp pengene
som menigheten gir i kollekt.
Bente tenker seg om litt og fortsetter:
– Men det er også viktig for oss
som gjør denne jobben, å bli kjent
med hverandre, å oppleve samholdet
i en hyggelig gruppe. Vi blir
kjent med menigheten. Jeg opplever
det som positivt å kunne bidra
vitenskapelige fakta. Det er synd om
de spennende Kvarøyfunnene skulle
bli glemt og nedstøvet på et museum.
Jeg kan mer om denne perioden
enn de fleste, så jeg føler et visst
ansvar.
Synnøve forteller også om en
personlig årsak til boka. – Min
mann ble syk (Alzheimers) og måtte
ha mye tilsyn. Jeg trengte å bruke
hodet mitt til noe spennende i en
vanskelig tid. Min mann hadde tidligere
forsket på gamle leier, eller
sjøveier, mellom Lofoten og Bergen.
Dette ble nyttig for meg under arbeidet.
På en måte ble det vår felles
bok. Jeg hadde ikke noen ferdig historie
da jeg startet. Skjelettene/beina
og gravgavene viste vei inn i en fortelling
som ble en familiekrønike.
Ny tidsregning på Kvarøy
Synnøve Vinsrygg var 24 år og
student
i 1969, og det var første gang
hun var med på en stor arkeologisk
utgravning. Hun arbeidet videre på
Kvarøy i flere somre og skrev sin
magistergrad i arkeologi med utgangspunkt
i Kvarøy-funnene. Hun
holdt kontakten med folket der. En
mann fortalte henne at «Her på
Kvarøy e no tidsrekninga ofte førr
og ette arkeologan». Så dette har
vært av betydning for lokalbefolkningen
så vel som norgeshistorien.
Ulike målgrupper
Boka kan treffe flere målgrupper,
både dem med interesse for norgeshistorie
og alle som liker å lese
historiske romaner.
og gi noe tilbake.
De som bidrar på gudstjenestene,
er delt inn i sju grupper. Fem av
gruppene får tildelt tre søndager i
løpet av semesteret som de skal
hjelpe til på. Én gruppe med litt
varierende
antall medlemmer tar
hånd om familiegudstjenestene.
Den siste gruppen er reserver som
de faste gruppene kan ringe til når
en av deres medlemmer er opptatt.
Hva hver enkelt skal bidra med,
avtales
internt i gruppen. Oppgavene
går gjerne på omgang blant dem
som ønsker å bidra. Kunne dette
være noe for deg?
Vi håper dette er noe du kan
tenke deg å bli med på. Ta i så fall
kontakt med menighetsforvalter
Tore Hafnor på telefon 23 62 93 12
eller e-post th258@kirken.no. n
Tekst og foto: Tove Marit Hasle