14
Velkommen til
Høstfest!
Grefsen menighetspleie og Musikk-kafeen inviterer
til sin tradisjonelle høstfest onsdag 18.oktober kl.12-14
på Menighetssenteret, Glads vei 47.
Det blir god mat, kaker og kaffe, musikk og utlodning.
Inger Johanne Gjøen har tale for dagen.
Erlend Fagertun og Geir Hegerstrøm synger og spiller.
Trenger du transport til høstfesten?
Kontakt menigheten innen 10. oktober
Tlf. 23 62 93 10.
noen få år, for prestefamilier flytter
jo ofte på seg. Men det var eksotisk,
syntes jeg, å bo så nære fjellet – omgitt
av Rondane, Dovrefjell
og Jotunheimen.
Vi bodde i en stor, hvit
prestegård med utsikt over dalen,
stall med hester, sauer på beite,
høner
i uthuset, og familien ble en del
av et fellesskap i grenda. Fellesskapet
mellom gårdene i grenda
var
sterkt og innebar bl. a. at naboene
kom på barselvisitt med graut i utskårne
«embarer», man inviterte
alle til kaffe eller etterpålag til konfirmasjon.
Da var det godt å ha stor
prestegård med 3 stuer – en gang
hadde vi 60 naboer på besøk.
Alle kjenner hverandre. Så når
en dør, fyller grenda kirken. I Dovre
kommune bor det ca. 3000 mennesker,
så etter mange år som prest og
lærer, har du oversikten over de aller
fleste. På skolen lærer barna nynorsk,
og våre barn er glade for det,
for bokmålet får de «gratis» gjennom
media og oss foreldre.
Realkompetanse i bygdenorge
Helle forteller gjerne fra sitt liv i det
noen Oslo-boere kanskje vil kalle
«utkanten».
– Noe av det første jeg gjorde var
å melde meg på et seterkurs. DNT
arrangerte det inne i den vakre seterdalen
Grimsdalen, og der lærte
jeg alt fra å lokke kyra fra beite,
håndmjølke dem, yste ost og kinne
smør og koke diverse lokale
delikatesser
som soingraut, gubb og
skjørost! Som bydame med
akademisk
utdanning opplevde jeg
at jeg kom til kort her. Jeg hadde ingen
erfaring, og det merka kyra, så
jeg lokka i 45 minutter første dagen
for å få inn ei ku!
– En av kjepphestene mine har
blitt å løfte fram den erfaringskunnskapen
jeg ser her i Dovre. Politikerne
snakker om at vi må skåre
høyere på PISA-målingene, lærerne
må ha 60 studiepoeng for å undervise
i fag i barneskolen. Og som
fylkespolitiker
i Oppland fikk jeg
stadig høre at Nord-Gudbrandsdalen
er den delen i landet som har
lavest utdannet befolkning. Men
den realkompetansen som mange
har her i fjellbygda, den er det ingen
som måler! Hvordan skal Norge få
mat hvis ingen kan dyrke jorda, reparere
traktoren, jakte på elg og
» Fortsettelse fra forrige side
rein, slakte og bearbeide kjøttet, yste
og bake?
Fire barn
– Vi hadde så stor prestegård, så vi
syntes vi måtte fylle den med barn
og aktivitet! Jeg hadde nok ikke fått
fire barn hvis vi hadde bodd i en
leilighet
i byen. Jeg synes jeg hadde
en flott oppvekst i byen, på Kjelsås,
med masse unger rett utafor døra
hele tida. For ungene våre var det
litt lenger til naboen, og det var ikke
så mange barn å velge mellom. Det
som er bra med det, både for barn
og voksne, er at man må bli venner
med dem som byr seg, selv om
alder
og bakgrunn ikke er helt likt.
Det kan utvikle dine sosiale evner.
Men hvis du savner likesinnete og
synes det er vanskelig at du aldri er
anonym, så kan dette være en
utfordring
i ei lita bygd.
Som prestefrue blei jeg godt
kjent av alle og som lærer kjente jeg
nesten alle ungdommene i bygda.
Med fire barn er det lett å få venner
gjennom barnehage, skole og
fritidsaktiviteter
med barna. Dette
har bidratt til god trivsel for oss innflyttere.
Nytt bosted fra 1700-tallet
Da Hans-Jacob sluttet i prestejobben,
flyttet familien ut av prestegarden.
De bor nå i et gammelt tun
med laftahus fra 17-1800-tallet.
Men god veiledning og innsats fra
handverkerne på Hjerleid har de fått
et trivelig hjem i Angardslien. Helle
finner nok en anledning til å rose
gammel tradisjonskunnskap.
– Vi har gjennom istandsettingen
av husene fått respekt for den
håndverkskunnskapen som folk før
oss hadde. Huset var tomt i 30 år før
vi flyttet inn, men hver dag blir vi
mint på alt som tidligere eiere visste
og kunne – om å finne rette materialer
i skogen, smi, veve, sylte og alt
det andre som ikke PISA-målingene
er interessert i!
– Vi håper å kunne bo her lenge
framover, men vi har fått oss en
«hytte i byen» – i Grefsen menighet
– for å holde kontakten med familie,
venner og gamle foreldre på
Grefsenhjemmet, forteller Helle
avslutningsvis.
n
Tekst: Tove Marit Hasle
Vakkert! Helle og Hans-Jacob bor på det lille småbruket Ansgardslien,
med laftahus fra 17-1800-tallet. Foto: Helle Hundevadt.