6
En dag på forsommeren var det
musiker og tidligere stortingsrepresentant
for Arbeiderpartiet,
Tove Karoline Knutsen, som holdt
morgenandakten i NRK. Hun sa:
HVOR ER DET?
Jeg er helt sikker på at noen av dere
har sittet på benken som ble avbildet
i juninummeret her i Talefoten,
men har dere lest på den lille messingplaten
som er festet på den?
Sikkert noen av dere som har gjort
det også. Benken står på den lille
plassen mellom Saturnveien og Engebråtveien
ved Gamle Kjelsåsvei.
Det var i mange år barnepark her,
men nå er det en hyggelig åpen
plass med en fin benk å sitte på og
ta en pust i bakken. Tilbake til
messingskiltet: «2019, Gitt av Vestre
Grefsen Vel». Ved å søke på flere
nettsteder og blant «velfolk» finner
jeg ingen opplysninger om
denne benken. Den bare står der til
glede for oss alle. Det eneste jeg har
fått vite, er at Vestre Grefsen Vel er
nedlagt! Det hadde vært morsomt
om noen av dere leserne kunne
fortelle meg noe om bakgrunnen
for denne hyggelige gaven.
Så til neste bilde. Her vet jeg
noe selv(!), men jeg tar gjerne imot
svar fra dere om hva jeg denne
gangen har fotografert og kanskje
en liten historie eller betraktning.
Send meg noen ord til asegro@
skagmo eller 900 84 518 i løpet av
september så får vi se om ikke det
kan bli et Talefotenkrus til en av
dere.
Med ønske om en god høst
hilsen Åse Gro
et var en av disse varme
seinsommers etter-
middagene her nordpå.
Ho mamma og eg satt ved kjøkkenbordet,
og det dufta kaffe i huset.
Da banka det på døra. Inn kom
han Arne, litt på en snurr og med
et ærend han ville fremføre. Ho
mamma baud han inn i stua og
dekte på te en ekstra kaffegjest.
Han hette egentlig ikkje Arne, men
vi kan kalle
han det. Han Arne va
en kjent person i bygda. Ofte kunne
man se at han va litt på en snurr,
som denne ettermiddagen. Og så
var han ganske annerledes enn de
andre mannfolkene i fiskeværet. Vi
ungene hadde hørt at han Arne va
«sånn». Det va ikkje fritt for at det
blei flirt litt bak ryggen hans.
Men no satt han her i stua
våres.
Eg va 12 år og skulle for første
gang i mitt liv høre et menneske
fortelle om sitt livs store smerte.
For han Arne begynte å snakke om
det unevnelige. Om de forbudte følelsene
han hadde kjempa mot heile
livet.
Han hadde blitt en kristen,
lest Bibelen og trygla Vårherre om
at Han måtte ta fra han denne byrden.
Han hadde blitt en frafallen,
slått seg på flaska – men heller
ikkje det hjalp. Han hadde gifta
seg: – Dokker veit, ho mor og eg vi
e jo glad i kverandre, men det e jo
likevel ikkje som det skal være…
Ho mamma og eg sto i kjøkkenvinduet
og såg da han Arne
gikk ned bakken fra huset. Lenge
sto vi der i stillhet. Så sei ho mamma:
– Han Arne har ikkje bedt om
dette, han e født sånn. Her ska
ingen
fordømmes!
Femogførti år seinar sto eg i
Lagtingssalen i Stortinget og holdt
hovedinnlegget om felles ekteskapslov.
Det var ei fortetta stemning
i Stortinget denne dagen;
mange var kommet for å overvære
den historiske begivenheten. Det
va ikkje ofte det blei lange debatta i
Lagtinget, men i denne saka blei
det det. Og meningene var skarpe.
Eg valgte å avslutte mitt innlegg i
debatten med historia om han
Arne og om korsen hans fortelling
hadde gitt meg et lite glimt av forståelse
for korsen det e for et menneske
å oppleve seg som annenrangs
og uverdig.
Her skal ingen fordømmes. Eg
har ofte tenkt at det utsagnet e
gjenkjennelig og i slekt med det
som evangeliene fortell om Jesus.
Han som refsa hovmod og maktmisbruk,
men som alltid holdt si
hånd over de som opplevde hån og
spott, og som for ingenting var å
regne. Han som såg de mest sårbare
menneskan og som ga dem ei
verdighet de ikkje visste at de
hadde.
»
n
Litografi: Kaare Espolin Johnson
Han Arne
«D