18
Den danske filosofen Søren Kierkegaards
av å gå, skal være tema i dag:
«Tap for all del ikke lysten til å
gå. Jeg går meg til det daglige
velbefinnende hver dag, og fra
enhver sykdom. Jeg går meg til
mine beste tanker, og jeg kjenner
at ikke en tanke er så tung at man
ikke kan gå fra den. Når man fortsetter
slik å gå, så går det nok.»
H
utsagn om betydningen
va er det med å gå? Det
som for de fleste
mennesker er det mest
dagligdagse av alt. Kanskje vi ikke
innser viktigheten fordi det er så
dagligdags og selvfølgelig? Vi blir
jo ofte minnet om at det på ingen
måte er selvfølgelig, f.eks. når en
funksjonshemning skaper hindringer,
i alderdommen når kroppen
ikke bærer lenger eller når vi ser et
lite barn som prøver seg på de aller
første skritt alene. Barnets forsøk
er fascinerende. Det er en sterk
kraft i livet – gleden over å beherske
det – å sette det ene benet foran
det andre – ett skritt av gangen.
Det er noe overskridende. Jeg setter
stor pris på både den sakte,
meditative varianten av å gå og den
sterke kraftutfoldelsen.
Frihet, stillhet, ro
Den rolige, meditative vandringen
har med seg en egen kvalitet. Langsomheten,
følelsen av frihet, en indre
stillhet og ro. Særlig når vi får
gå ute i naturen. Det kan være som
en oppdagelsesreise innover i oss
selv. Tidsopplevelsen forandres, tiden
går saktere. Vi får med oss mer
gjennom langsomheten enn når vi
går i høyt tempo – og uten skrittteller.
Omgivelsene sees annerledes
med mye større oppmerksomhet
og nyanserikdom. Jeg føler meg
mer som deltager enn bare som
iakttager. Jeg tror mange vil kjenne
seg igjen i «Å gå seg til sine beste
tanker». Det er akkurat som tankene
frigjøres til mer fantasi og kreativitet.
I motsetning til når vi prøver
å samle tankene og presse fram
en idé eller en løsning. Det er så
mye i omgivelsene våre og i kulturen
rundt oss som innbyr til og
krever høyt tempo. Da mister vi
lett disse kvalitetene.
… eller intens og rask
Den kraftfulle bevegelsen kan være
både slitsom, intens og rask. Mange
kjenner hvor godt det er å få «ta seg
ut», få brukt kroppen skikkelig, få
svette ut, bli sliten – ikke fordi vi
må, men fordi vi vil. Ikke tale om at
den gode dusjen etterpå er like god
uten svettingen og anstrengelsen.
For ikke å snakke om søvnkvalite-
Ett skritt av gangen
Langsomt ble landet vårt eget – og så smelter det
En av de permanente utstillingene
på Maihaugen, «Langsomt ble landet
vårt eget», har fått en ny seksjon.
I «Hvor mange tonn?» handler det
om nedsmeltingen av de majestetiske
isbreene i Jotunheimen. Ved
hjelp av historiske fotografier, og
nye tatt fra akkurat samme sted og
vinkel i 2019, kan du se hvordan
breene har minket. I løpet av dette
århundret kan de forsvinne helt. I
den nye utstillingsdelen er det også
korte filmer som gir glimt inn i
hvordan et varmere klima kan påvirke
livet i framtiden, og hva som
kan gjøres for å møte utfordringene.
Også hovedutstillingen, «Langsomt
ble landet vårt eget», åpner
med isbreer. Denne populære utstillingen
viser hverdagen til menneskene
som har levd her i landet, fra
istida og fram til i dag. Det drypper
og sildrer når du går fra den lysende
blå isen og videre inn i steinalderen.
Her blir du møtt av helleristninger
og får se hvordan de første nordmennene
lærte å dyrke jorda.
Lys, lyd, lukt, bilder og modeller
stimulerer fantasien mens vi går
framover i tid. Innimellom vises filmer
som gir deg bedre forståelse av
viktige hendelser og epoker. Slutten
av utstillingen leder inn i din egen
framtid gjennom «Det stille rommet
». Det er skapt av bilder av Jakob
Weidemann og Carl Nesjar,
Glittertind fotografert i 1910 og i 2019. Foto: Anders Beer Wilse og Stig
Storheil.
musikk av Arne Norheim og dikt av
Rolf Jacobsen. n
Tekst: Fritt etter Maihaugen