Når naturen kaller sjelen
Det er bildekunstner, skribent og låtskriver Ingrid Østang
i Nordlysveien som skriver:
Hva gjør du når du står fast? Når
det eneste du ser, er det samme
gamle. De samme mønstrene du
har snublet i – gang etter gang.
De samme følelsene du helst ikke
vil føle. Ja, hva gjør du da?
Naturen
kan gi svar.
F
6
Årsskrift om Skar leir: Omfattende historie, uklar framtid
Innerst i Maridalen ligger Skar leir
med sine nedslitte bygninger og
mosegrodde grunnmurruiner.
I Årsskrift 2021 for Maridalens
Venner har journalist Stein Erik
Kirkebøen skrevet en dyptpløyende
artikkel om «Krutt, kuler og personekvivalenter
– historien om Skar
kruttverk og Skar leir.».
Området har hatt tre eiere: fire
kjøpmenn fra Kristiania (1851),
Forsvaret (1861) og Oslo kommune
(2007). I 1854 starter eierne et
kruttverk på Skar, litt vest for selve
leiren. I 1861 kjøpte Forsvaret hele
eiendommen med kruttverket og
fallrettigheter. I 1874 overtar de
også demningen ved Øyungen.
I 1898 stopper kruttproduksjonen.
Virksomheten overføres til
Raufoss. Begrunnelse er fare for
drikkevannsforurensning, forholdet
til Sverige og at svartkruttkonkurranse
krever store ombygninger.
1898–1910 er det ingen militær
aktivitet. 1905-1910 leier Lindern
pleiehjem stedet, men i 1910 gjør
Forsvaret igjen bruk av området til
skitrening, øvelser og skytetrening.
Mange ulike militære formål
kom til Skar leir inntil tyskerne
overtok i 1940. De bygger flere byg-
Jeg rusler bort til klyngen av trær
bare et steinkast unna. Setter
meg ned. Lener en sart rygg mot
stødig bark – og blir. Ja, jeg blir.
Ivaretatt. Foto: Magnus Olsen.
or ute i naturen er det noe
som skjer. I kontakt med
det naturlige skrus en
bryter på inni meg, og det som sto
fast, kan få begynne å renne. Bli med
meg på en liten reise, så skal jeg
fortelle
deg...
Visdom i vinteren
Det er sent en kveld – og vinter. Ute
er det mørkt, kaldt og stille, men
gatelyktene
kaster kjegler av lys over
forlatte fotspor i snøen. Innvendig
råder kaos, tårer, smerte. Nå bærer
det ut – ut til trærne rundt Grefsen
kirke. De som står der, så stødig og
verdige – og fletter grenene sine i
hverandre, som ekte brødre og søstre.
Jeg står der, midt iblant dem,
anerkjenner dem, og nå anerkjenner
de meg like fullt tilbake. De
hvisker vagt om helhet og verdighet,
og i erkjennelsen renner varme
tårer
mot myke kinn.
Jeg rusler bort til klyngen av
trær bare et steinkast unna. Setter
meg ned. Lener en sart rygg mot
stødig bark – og blir. Ja, jeg blir.
Ivaretatt.
Møtt. Elsket. Erindret. Hel.
Midt i mørket, i en lomme av stillhet,
der ingen kan se meg, blir jeg
hel og verdig – midt i det gamle.
For i erkjennelsen av øyeblikket
renner det gamle bort, og et stille
vindpust, lyden av en kvist som
knaker eller noen som går nede på
veien, blir vitner om helheten,
visdommen
og evigheten som
finnes
her og nå.
Morgensang
Så er det morgen. Våren har kommet
og solen renner skrått inn
vinduet.
Tikk, takk, sier klokken,
og bena vil ut og gå. Jeg flerrer opp
døren og lar hjertet bestemme retningen.
Til kirkegården bærer det.
Innom «trærne mine» så klart, og
bortom treet ved siden av kirken,
der hånden passer perfekt inn omtrent
midt på stammen, før jeg svinger
ned mot kirkegården. Et ekorn
leker i toppen av et tre. Jeg følger
det med blikket og kjenner lekenheten
renne nedover ryggraden.
Jeg blir stående å se opp, opp –
idet jeg kjenner et øyeblikkets bånd
mellom meg og den lekne der oppe.
Jeg hilser på trærne, på den lille
marken på veien, på blomstene og
alle lubne humler som vibrerende
danser i morgensol. Jeg vandrer
gjennom «fugleskogen», der fuglenes
kvitring snart skal runge – frem
mot St. Hans og sommer. Og med
ett kommer toner ut av munnen
min. Toner som ikke var der, men
som er der nå, og som lekende lett,
akkurat som ekornet, blir en
melodi.
Ett ord her og ett ord der
– og plutselig har jeg en sang. Jeg
priser naturen og rusler hjem. Og
slik ble tonen satt for dagen – bemerkelsesverdig
høyere på gledesbarometeret
enn da øyene først ble
slått opp knapt en time tidligere.
La deg forvandles
Ja, slik kan naturen forvandle og
transformere. Slik kan det gamle bli
det nye, og det vonde bli det gode.
Naturen har lært meg at når jeg
anerkjenner der jeg er, og så tar del i
det som er naturlig, følger impulsen
og hjertet, så kan det hele forvandles.
Du får ikke regnet til å slutte
eller
stormen til å stanse ved å
befale
den om å stoppe eller benekte
dens eksistens. Men lar du den være
slik den er, og tar imot dens budskap
og næring – så kan jeg love deg
at solen kommer raskere enn du
tror – både på innsiden og utsiden.
Prøv selv, da vel. Du får alltid en ny
sjanse.
n
Skar leir. Foto: Jon Andreas Hasle.