16
Billedkunstner Gro Mukta Holter: Jeg Gro Mukta Holter tar imot Talefoten
i atelieret sitt og byr på kaffe
og godbiter fra nærbutikken ved
siden av. Det vil si, dette er ett av
atelierene hennes, for hun har
også et annet, på Tveita, og faktisk
også et i Italia, det kommer vi
tilbake til. Hun er en kunstner som
har lykkes. – Det kan se ut som
om en av virkningene av pandemien
er at flere kjøper kunst, sier
hun, – jeg har i alle fall aldri solgt
så mye som i det siste året.
U
ansett ser det ut til at Gro
Mukta Holter er produktiv
og langt fra er utsolgt, for
det sjarmerende atelieret hennes,
som ligger rett ved Sagene kirke, er
fullt av bilder hun har malt og av
grafiske trykk. Hun har faktisk kunnet
leve av kunsten hun lager helt
siden
hun gikk ut fra Strykejernet
kunstskole som 18-åring.
Fra Bangladesh til Nøtterøy
En dag i 1976 ble det funnet et forlatt,
ganske nyfødt pikebarn på trappa
til et barnehjem i Dacca i Bangladesh.
Babyen ble tatt med inn og
levde sitt første leveår under svært
fattigslige kår og uten den nærheten
og omsorgen som de fleste kan starte
livet med. Babyen fikk navnet
Mukta som betyr Lille blomst. Da
lille Mukta var blitt et år gammel,
ble hun sendt på en lang reise, til
Norge og Nøtterøy, og der fikk hun
en norsk mor og far. De døpte henne
Gro uten å vite hvor passende
En alternativ reisemulighet til verdens ytterpunkter Den har nær sagt vært eneste mulighet
lenge, men slik kan en jo foretrekke
å gjøre det senere også: Velge
litteratur som innfallsporten til et
vell av ulik kunnskap om fjernere
strøk. Til områder som er langt
unna, vanskelig tilgjengelige og veldig
fremmede. De kan til og med
være farlige.
Å lese en reiseskildring kan være
en sjanger å ty til som erstatning.
Forfatteren blir et mellomledd mellom
oss og stoffet; vi ser med hennes
blikk og får hennes vurderinger.
Alt sammen fra godstolen.
Erika Fatland er en ung representant
for sjangeren. Hun er utdannet
sosialantropolog. Kanskje er
det derfor hun er mer beskrivende
enn vurderende? For det er hun.
Modig er hun også. Og språkmektig.
Med slike forutsetninger må det
bli bra. Så har hun da høstet mange
lovord og særdeles høy score på terningkastene
for sine reiseskildringer,
innbefattet den siste, HØYT,
som er resultatet av to turer på til
sammen åtte måneder gjennom fem
land i Himalaya. Det er med andre
ord ingen småtur hun inviterer oss
med på. En maraton av en reise ble
til en koloss av en bok på over 600
sider. Heldigvis har den flere kart og
mange bilder som gjør det mulig for
oss å henge med.
Hun har mye på hjertet, og det