2
redaktørens
Det pågår en indre strid i meg for
tida. På den ene sida er jeg enig
med de prinsipper Statens vegvesen
nå følger for trafikkutviklingen
i Oslo. Det er riktig å legge
til rette for at flest mulig sykler
eller
tar buss, trikk og T-bane.
Det er riktig av hensyn til lokal
forurensning og folks helse, og
det er et bidrag til å få stoppet
klimaforverringen.
På den andre siden: Jeg må
innrømme at jeg bruker bil en del.
Og det vi til nå har kalt Storokrysset,
er jeg redd i framtida vil
få navnet Storoproppen. Forverringen
for bilkjørere vil særlig
merkes i morgenrushet nedover
mot byen. Biler i Grefsenveien må
da stoppe både for biler Sinsen
som skal svinge ned til Nydalen,
og for fotgjengere – og dem er det
svært mange av i Storokrysset.
For bilister fra Grefsen og Kjelsås
vil det nesten bli umulig å komme
gjennom krysset.
Så får vi velge andre veier. Men
det vil snart bli propper også i
Kjelsåsveien, Bråtenalleen-Betzy
Kjelsbergs vei og i Maridalsveien.
Enda flere vil velge å parkere bilen
på Disen og ta trikken videre. Bør
det tilrettelegges for økt parkering?
Det er en utenforliggende ting
som hindrer meg i virkelig å heie
på Vegvesenet. Samtidig med at
man arbeider for å begrense bilkjøringen
i Oslo, planlegges det
en veldig-mange-felts vei på E 18,
fra Asker til Oslo. Hvilken glede
vil man ha av økt kapasitet på
denne veien, når man skal begrense
biltrafikken der veien
ender?
Når bilene butter i Oslo,
vil ikke flere kjørefelt redusere
køen, bare gjøre den bredere!
Noen må snakke sammen før
fellesskapet
bruker milliarder på
uvettig veiutbygging. Det må satses
stor på kollektive løsninger. n
Jon Andreas Hasle
Redaktør
Baby på besøk
Vi har hørt om sykehjem som tar
i bruk utradisjonelle metoder
for å stimulere de gamle. Noen
steder har de besøk av hund som
beboerne kan klappe på og kose
med. På tv kunne vi for en tid
tilbake se bilder fra et sykehjem
som hadde tatt i bruk en kunstig
sel, som bl.a. reagerte på å bli
klappet på. Den ble behandlet
med stor kjærlighet av de gamle
på sykehjemmet.
en hva kan være bedre enn
en liten baby på besøk?
Guro Prestegård Aars er
sykepleier bosatt på Grefsen og har
bl.a. har jobbet på lukket demensavdeling.
Da hun fikk Sigrid, kom
hun på ideen å ta med seg barnet til
Grefsenhjemmet for å besøke beboerne
der. En gang i uken har de besøkt
Grefsenhjemmet i samarbeid
med en aktivitør på hjemmet.
De gamle våkner
– Jeg opplever at de gamle kvikner
til og begynner å snakke med lille
Sigrid. De får ta på henne og holde
henne. Selv de som er uten språk,
kan de komme med noen ord. Lille
Sigrid gir en form for oppvåkning
og opplevelse, og det kan gi minner
tilbake til yngre år da beboerne selv
hadde småbarn, forteller Guro.
– Det kan nok være en fordel at
jeg er kjent med arbeidet med demente
mennesker. Det gir meg en
trygghet for å ta med barnet. Men
det er ikke noe stort opplegg knyttet
til besøket. Jeg bare kommer og har
med Sigrid og setter meg ved bordet
sammen med de gamle. Jeg går rundt
til hver enkelt med Sigrid. Da kommer
praten av seg selv. Av og til bare
sitter jeg der uten å si noe. Og det er
det samme opplegget hver gang, helt
unødvendig å finne på noe nytt.
Fordel med flere
– Det kan vel være utfordrende å
bare sitte der, hvis det blir stille og
samtalen går tregt, spør Talefoten .
– Det kan nok oppleves utfordrende
for enkelt, men jeg bare slapper av
og lar det være stille så lenge det
passer. Men kanskje kunne det være
en idé at to mødre med små barn
går sammen, eller at man får litt
«opplæring» av en som har gjort
det før. Dette er i alle fall en hyggelig
ting å gjøre, til glede for de
gamle. Og lille Sigrid sovner som
en stein etter besøket. Dette er noe
de fleste kan klare, og det er en meningsfull
oppgave, avslutter Guro.
Kanskje en utfordring til diakonen
og foreldre som deltar på trilletreffet
i menigheten?
Barnehage og pikekor
Det er i alle fall lett å se at de gamle
har glede av besøket. De smiler til,
prater og leker med lille Sigrid,
mens mor ikke er langt unna. Aktivitør
Elma Streit forteller at de gjerne
legger til rette for besøk av grupper
på tvers av generasjonene. – Vi
har besøk fra barnehagen en gang i
måneden, har hatt barnegrupper og
pikekor på besøk. Nylig hadde vi
besøk av Disen Strings, 15 barn
med fiolin og cello som spilte for de
gamle. Slike besøk setter vi stor pris
på, smiler en blid aktivitør. n
Tekst og foto: Tove Marit Hasle
M
Maridalsspillet
40 år!
Det er 40 år siden Carl Fredrik Engelstad
skrev sin trilogi om Maridalen:
Kirkebyggeren, Svartedauen
og Kirkesølvet. Disse tre, samt flere
andre spill, har vært spilt nesten
årlig siden 1974, i ruinene av
Margaretakirken. I år er det et nytt
spill, Grip, etter en idé av Carl Fr.
Engelstad. Forestillingen vises 12.-
16. august, hver kveld kl. 21.
Vi er ved et veiskille i vår historie.
I brytningen mellom to religioner,
to ulike måter å se verden på,
to vidt forskjellige oppfatninger av
hvordan mennesket skal tenke og
handle.
Goden Haldis, det tradisjonsrike
bondesamfunnets åndelige veileder,
blir utfordret av den maktsyke
presten Sira Viljam, og hans
hensynsløse kamp mot Åsatroen og
de gamle skikkene. Han vil fremme
sin versjon av den nye religionen
som er på innmarsj: Kristendommen.
Margaretakirken skal bygges i
Maridalen, om det så betyr at betydningsfulle
tradisjoner og helligdommer,
sentrert rundt offerstein
en GRIP, må gå til grunne. Bøndene,
ledsaget av storbonden Guttorm
fra Tømte, tar til motmæle.
Midt i konflikten står ungdommen.
Kristne Halvard forsøker å
vinne Ragnhilds hjerte, enda hun
er fast bestemt på å aldri gifte seg
med en kristen mann, hun mener
de ikke akter kvinnene sine. De
unge dras mellom lojalitet til slekten
og en idealistisk tro på kjærlighet
og forsoning.
Regissør Bente Lavik ønsker å
spørre oss: Det vi ikke kjenner eller
forstår skaper hat, redsel og
vold. Finns det noen løsning på
konflikten?
Før forestilling blir publikum
ledet gjennom en tablåvandring på
vei fra parkering på Hønefoten til
spillplassen ved kirkeruinene: en
reise gjennom Åsgård. Parker på
Hønefoten parkeringsplass.
Mer informasjon:
www.maridalsspillet.no.
Billetter: www.billettservice.no
n