9 Religionsmøte i Lachmannsvei Et lite glimt fra en perspektivrik ettermiddag i vårt nærmiljø: Det er 4. februar, og Sri Lanka feirer sin uavhengighetsdag. I 1948 ble de selvstendige etter at de i over hundre år hadde vært en britisk kronkoloni. Og før det igjen styrt av Nederland og Portugal. Uavhengighetsdagen ble også markert på Grefsen. I Lachmannsvei ligger nemlig ambassadørboligen til Sri Lanka, og ambassadøren inviterte til høytid og fest. Blant gjestene var Grefsen kirke, og undertegnede fikk gleden av å representere oss. Men hvorfor kirken? Sri Lanka er seg bevisst at de er et sammensatt land, med blant annet tre offisielle språk, ulike folkegrupper og religioner. Alle er anerkjent og er en genuin del av nasjonen og landet Sri Lanka. Ikke minst religion preger og former samfunnet. De ulike religiøse tradisjoner og uttrykk har sin naturlige plass og har alltid tilhørt hverdagen og historien. Med et slikt bakteppe er det med den største selvfølge at religionen blir en integrert del av nasjonaldagen. Representanter fra buddhisme, hinduisme, islam og kristendom var invitert. Vi ble særskilt ønsket velkommen, og det var vi som skulle innlede og sette rammen om markeringen, før både minister fra Sri Lanka og ambassadør slapp til. Hver for oss, i tur og orden, utførte vi våre bønner, velsignelser og riter for anledningen. Den buddhistiske munken snakket singalesisk og fremsa sine bønner og tekster. Videre den hinduistiske munken på tamilsk, muslimsk leder med sitat fra Koranen og deres tradisjon, mens jeg på engelsk brakte en hilsen, siterte bibelen og lyste velsignelsen med korsets tegn. Her var ikke noe minste felles multiplum hvor særtrekk og viktige uttrykk ble lagt til side; hvilket jeg ser kan bli en fare i religionsdialog og i vårt ønske om å møte hverandre i det flerkulturelle. Hvis vi streber etter en fellesnevner, må vi legge våre skatter til side, i stedet for å dele dem med hverandre. I denne feiringen fikk alle religionene være der med sitt egentlige jeg, og hver av gjestene ble møtt i forhold til sin tro. For meg som prest var det en god og viktig opplevelse. Jeg trengte ikke være noe stykkevis og delt, men kunne representere vår kirke fullt og helt. Sri Lanka har en spenningsfylt historie, og det er fortsatt et stykke vei å gå. Likevel evner de å skape samspill og et fellesskap hvor den gjensidige respekt og anerkjennelse tydelig kommer frem. Og religionen blir ikke et forstyrrende element som skaper usikkerhet og forlegenhet. Religionen får være hva den er; det som binder menneskers liv sammen, som skaper mening, tradisjoner og kultur. n Tekst: Kapellan Sigmund Akselsen sigmund.akselsen@oslo.kirken.no Vi må kunne møte hverandre i det flerkulturelle, med hver vår religiøse tro – uavkortet. Den dansende Buddha og Kristus-ikonet er fotografert av Jon Andreas Hasle. har ment at jenta er Åse Ihlen som da, som nå, bodde i huset i bakgrunnen. Men nå har det seg sånn at Mie selv har ringt og fortalt oss at det var hennes onkel Knut Nerdrum som i 1944 tok dette bildet. Skinnkåpa hadde Mie fått av sin tante, som jobbet på skinnfabrikk. Funkishuset, som var selve oppgaven denne gangen, er bygget av murmester Sverre Ihlen og var nok et av de første funkishusene i vårt område. Det har hele tiden vært i familien Ihlens eie, og nå bor Tom Ihlen der med sin mor Åse, eller som flere innsendere har kalt henne: tante Åse fra parken. Så til neste oppgave. Denne gangen også et hus, men en helt annen stilart. Vet du hvor huset står, og vil være med på trekningen av et av Talefotens krus, sender du svar til asegro@skagmo. no eller til 900 84 518 innen 7. august. Og vinneren av denne månedens oppgave ble Annette Sund i Sømveien 16. Hun forteller at barna hennes kaller funkishuset for "julehuset" siden det er gatas flottest pyntede hus i julen! Gratulerer! God sommer, folkens, ut og let, og så sees vi til høsten! n Hilsen fra Åse Gro
talefoten062013
To see the actual publication please follow the link above