9
Religionsmøte i Lachmannsvei
Et lite glimt fra en perspektivrik
ettermiddag i vårt nærmiljø:
Det er 4. februar, og Sri
Lanka feirer sin uavhengighetsdag.
I 1948 ble de selvstendige etter at
de i over hundre år hadde vært en
britisk kronkoloni. Og før det igjen
styrt av Nederland og Portugal.
Uavhengighetsdagen ble også
markert på Grefsen. I Lachmannsvei
ligger nemlig ambassadørboligen til
Sri Lanka, og ambassadøren inviterte
til høytid og fest. Blant gjestene
var Grefsen kirke, og undertegnede
fikk gleden av å representere oss.
Men hvorfor kirken? Sri Lanka
er seg bevisst at de er et sammensatt
land, med blant annet tre offisielle
språk, ulike folkegrupper og
religioner. Alle er anerkjent og er
en genuin del av nasjonen og landet
Sri Lanka. Ikke minst religion preger
og former samfunnet. De ulike
religiøse tradisjoner og uttrykk
har sin naturlige plass og har alltid
tilhørt hverdagen og historien.
Med et slikt bakteppe er det
med den største selvfølge at religionen
blir en integrert del av nasjonaldagen.
Representanter fra buddhisme,
hinduisme, islam og
kristendom var invitert. Vi ble særskilt
ønsket velkommen, og det var
vi som skulle innlede og sette rammen
om markeringen, før både minister
fra Sri Lanka og ambassadør
slapp til. Hver for oss, i tur og orden,
utførte vi våre bønner, velsignelser
og riter for anledningen.
Den buddhistiske munken snakket
singalesisk og fremsa sine bønner
og tekster. Videre den hinduistiske
munken på tamilsk, muslimsk leder
med sitat fra Koranen og deres
tradisjon, mens jeg på engelsk
brakte en hilsen, siterte bibelen og
lyste velsignelsen med korsets tegn.
Her var ikke noe minste felles
multiplum hvor særtrekk og viktige
uttrykk ble lagt til side; hvilket jeg
ser kan bli en fare i religionsdialog
og i vårt ønske om å møte hverandre
i det flerkulturelle. Hvis vi streber
etter en fellesnevner, må vi legge våre
skatter til side, i stedet for å dele dem
med hverandre. I denne feiringen
fikk alle religionene være der med
sitt egentlige jeg, og hver av gjestene
ble møtt i forhold til sin tro. For meg
som prest var det en god og viktig
opplevelse. Jeg trengte ikke være noe
stykkevis og delt, men kunne representere
vår kirke fullt og helt.
Sri Lanka har en spenningsfylt
historie, og det er fortsatt et stykke
vei å gå. Likevel evner de å skape
samspill og et fellesskap hvor den
gjensidige respekt og anerkjennelse
tydelig kommer frem. Og religionen
blir ikke et forstyrrende element
som skaper usikkerhet og
forlegenhet. Religionen får være
hva den er; det som binder menneskers
liv sammen, som skaper
mening, tradisjoner og kultur. n
Tekst: Kapellan Sigmund Akselsen
sigmund.akselsen@oslo.kirken.no
Vi må kunne møte hverandre i det flerkulturelle, med hver vår
religiøse tro – uavkortet. Den dansende Buddha og Kristus-ikonet
er fotografert av Jon Andreas Hasle.
har ment at jenta er Åse Ihlen
som da, som nå, bodde i huset i
bakgrunnen. Men nå har det seg
sånn at Mie selv har ringt og fortalt
oss at det var hennes onkel
Knut Nerdrum som i 1944 tok
dette bildet. Skinnkåpa hadde Mie
fått av sin tante, som jobbet på
skinnfabrikk.
Funkishuset, som var selve
oppgaven denne gangen, er bygget
av murmester Sverre Ihlen og
var nok et av de første funkishusene
i vårt område. Det har hele
tiden vært i familien Ihlens eie,
og nå bor Tom Ihlen der med sin
mor Åse, eller som flere innsendere
har kalt henne: tante Åse fra
parken.
Så til neste oppgave. Denne
gangen også et hus, men en helt
annen stilart. Vet du hvor huset
står, og vil være med på trekningen
av et av Talefotens krus, sender
du svar til asegro@skagmo.
no eller til 900 84 518 innen 7.
august.
Og vinneren av denne månedens
oppgave ble Annette Sund i
Sømveien 16. Hun forteller at
barna hennes kaller funkishuset
for "julehuset" siden det er gatas
flottest pyntede hus i julen!
Gratulerer!
God sommer, folkens, ut og
let, og så sees vi til høsten! n
Hilsen fra Åse Gro