8
Hun sa JA
til seg selv
» Fortsettelse fra første side
Nedergaard forteller at seremonien
var ledd i en rekke sjelesørgeriske
samtaler han har hatt, og har, med
Henryette Demant. (Sjelesorg er en
form for personlig veiledning på en
kristen basis.) Også norske sjelesørgere
og terapeuter forteller at liturgiske
ritualer kan ha svært stor virkning
for den de har samtaler med.
Et velegnet ritual kan ha like stor effekt
som ti samtaletimer, sies det.
Det spesielle var i dette tilfelle
at seremonien var til de grader offentlig.
Det er blitt kritisert. Det
skurrer jo i forhold til den fortrolighet
sjelesorg vanligvis foregår i.
Men det kan også gi desto større
effekt for den det gjelder.
Vi må møte folk der de er
– Det er flere som etter TV-programmet
har henvendt seg til meg
om få sjelesørgeriske samtaler,
samtaler som kan avsluttes med et
ritual, forteller Thomas Nedergaard.
p – Jeg ønsket å vise at jeg kan
lære å elske meg selv, med alle
de feil jeg har, sier Henryette
Demant. Foto: DR.
– Folkekirken burde ha slike
tilbud, for ulike typer personlige
problemer eller behov. Dette er jo
noe kirken kan. Vi er dyktige til å
skape ritualer og sette menneskelivet
inn i en kontekst som gjør livet
forståelig og slik at man kan se seg
selv i en større helhet.
Jeg synes folkekirken skal tillate
seg å være folkets kirke, spissformulerer
han seg. – Vi bør bli flinkere til
å møte mennesker der de er. Vi må
ikke gjøre troen til noe man må ta
på seg pent tøy for å oppleve. n
Tekst: Jon Andreas Hasle
Se også artiklene «De som ikke blir
akseptert» og «Kirken kan gjøre
vondt verre eller alt mye bedre».
– Jeg gikk for langt, innrømmer
Thomas Nedergaard, som
«viet» Henryette Demant til
seg selv. – Men kirken bør
lage slike ritualer som kan
hjelpe folk der de er i livet
og i forhold til seg selv.
Foto: Malte Kristiansen.
De som ikke I mars-april hadde den norske
bak seg, ofte med internasjonale
fotokunstneren Trygve Skogrand
kunstnere, men også noen norske/
utstilling i fotogalleriet
skandinaviske. Den siste utstilleren
Vasli Souza i Malmø. En av eierne
var altså Trygve Skogrand.
av galleriet er «kjelsåsgutten
» Rasmus Vasli (28), sønn
Homofil kristen
av lederen av Grefsen-Kjelsås
I utstillingen tar Trygve Skogrand
Frivillighetssentral, Kjersti
utgangspunkt i sin egen historie
Vasli. Galleriet ønsker bl.a. å
som homofil kristen og den skammen
gi en røst til dem som ikke blir
han er påført av kirken.
hørt i samfunnet ellers. Denne
– Men denne type skam kan også
gang er temaet «Skam» – eller
ha en sin årsak i en rekke andre av
«The Theatre of Shame».
vårt samfunns holdninger og fordommer,
mener kunstneren.
R
asmus Vasli og kame-
– Det er ikke en hvilken som
raten Marcio Souza
helst skam jeg tar opp med bildene
åpnet Fotogalleri Vasli
mine, men den dype skammen du
Souza på Gustav Adolfs Torg
har når du opplever deg selv som
10B i Malmø i mars 2013. Nå, to
feil. Dette er skammen i samfunnets
år senere, har de 18 utstillinger
subgrupper.
– Det hadde vært hyggelig om grefsenfolk ville stikke innom når de
er i Malmø eller er på vei til København, sier Rasmus Vasli (t.h.).
Marcio utstillingsprogram
Souza er den andre galleristen. – De kan følge vårt på www.vaslisourza.com. Foto: Andrea Gjestvang.
Øivind Østang og fire andre karer
fra Grefsen og Kjelsås har i fem år
gått etapper på en pilegrimsvei fra
Tyskland til Roma. I september i
år skal de siste fem dagsetappene
gås. Men så forleden kom det
kjekt fra Øivind: – Jeg går i forveien,
jeg.
Og han skal ikke bare tilbakelegge
distansen vennegjengen har
gått de fem tidligere årene. 12. mai
tar Øivind Østang båten til Frederikshavn
for å gå derfra til Roma i
løpet av 4 ½ måned. Mer enn 200
mil. Helt alene.
– Jeg regner med å gå 2-3 mil
om dagen, med én hviledag i uka.
Han har gått langt før. For ti år
siden gikk han alene til Trondheim,
til Nidarosdomen. Men det
er for småtteri å regne mot det
han nå skal ut på.
– Det finnes to slags pilegrimer.
Noen som finner størst mening
i selve vandringen, nesten som
en meditativ vandring inn i dem
selv. For andre er det målet som er
viktigst. De «valfarter» til et hellig
mål. Hva slags pilegrim er du?
– Jeg er nok den siste typen.
For meg er det ikke en gang nødvendig
å gå for å kalle meg pilegrim.
Jeg har vært i Roma 12-14
ganger. Som regel har jeg flydd.
Men jeg har følt meg som pilegrim
likevel. Men, legger han til, jeg ser
fram til å gå opp de gamle pilegrimsveiene
og på den måten skape
meg en fysisk forbindelse mellom
min hverdag og helligstedene
i Roma.
– Hvilke helligsteder tenker du på?
– Først og fremst Peters og
Paulus’ graver (Peterskirken og
Pauluskirken), men også Olavsalteret
i St. Carlokirken.
Øivind Østang har vært sterkt
interessert kultur- og kirkehistorie
i mange år. Venner mener han er
halvt «katolsk i hodet».
– Tilber du helgenene, slik katolikkene
gjør?
– Nei, men jeg kan godt tenke
– Jeg går i
forveien, jeg
De har gått noen mil før, disse
støvlene. Øivind Østang håper
de holder også de 220 milene
fra Frederikshavn til Roma.