6
» Fortsettelse fra første side
kveldstimer i ballett på Maridalen
skole i 2005, deretter ekspanderte
det med danseundervisning på flere
av skolene i bydelen. I 2009 overtok
de virksomheten til Cap á Pied etter
Håvard Engell og utvidet med teater
og musikal. - Det var Engell som
tok kontakt og ba Den Norske
Ballettskolen om å videreføre hans
arbeid, forteller Irene. – Vi har et
nært og godt forhold til Håvard, og
pedagoger fra Cap á Pied jobber i
dag hos oss.
Etter hvert ble ballettskolens
virksomhet så stor at det ble
nødvendig å finne egne lokaler. Det
fant man i 2011 i Grenseveien ved
Carl Berners plass. – Men Grefsen-
Kjelsås er fortsatt vår viktigste
rekrutteringsbase, og vi tilbyr
kveldspartier på Trikkehallen på
Kjelsås, Folkets hus, Grefsen menighetssenter
og på skoler i vårt område,
samt på andre lokaliteter i
Oslo og Bærum.
En dansende familie
på Kjelsås
Egentlig startet dette danseeventyret
lenge før de første timene
på Maridalen skole i 2005. – Dette
er en familiehistorie, sier Irene.
Hun er den yngste av tre dansende
søstre med oppvekst oppunder
Grefsenkollen. Foreldrene var
opptatt av dans, og de startet en
ballettskole i Lørenskog ved siden
av sine vanlige jobber, der de tre
søstrene fikk trene ballett med
russisk ballettpedagog seks dager i
uken i åtte år. Foreldrene var
likevel opptatt av at døtrene skulle
«ha noe å falle tilbake på», og etter
fullført latinartium ved Grefsen
vgs., fullførte Irene jusstudiene og
jobbet noen år som jurist. Men hun
fortsatte å danse, og da storesøster
Siri en dag foreslo at de skulle
starte en egen ballettskole, trengte
Irene etter eget sigende brøkdelen
av et sekund på å tenke seg om.
Jussen ble forlatt, og ballettskolen
ble hovedgeskjeften. I dag driver de
to søstrene DNBS&A sammen,
Irene er sjef for det administrative,
og Siri er kunstnerisk leder.
Russland og Øst-Europa
Irenes foreldre kom etter hvert i
kontakt med kulturmiljøet i Russland
og Øst-Europa. Den
kontakten har skolen ivaretatt.
Søstrene har hatt lærere på toppnivå
fra Russland, og Siri studerte
som første skandinav ved en
masterklasse
ved Bolshoi-balletten
i Moskva. I dag har skolen to
russiske lærere fra Bolshoi-filialen i
Brasil, og DNBS&A har god
kontakt med dansemiljøer i
Russland og Ukraina.
Idealisme og entusiasme
Irene er boblende entusiastisk når
hun beskriver hva skolen og dansen
betyr for henne. – Det er idealisme
og kjærlighet til dansen som er hele
fundamentet og drivkraften for
både Siri og meg, sier Irene. Å ha
ansvar for så mange elever og
ansatte krever både energi og en viss
psykisk robusthet. Irene er gift og
har to barn i barnehage- og skolealder.
– Uten en forståelsesfull og
støttende mann hadde dette ikke
vært mulig, sier hun. Skolen driver
uten en øre i offentlig tilskudd. Den
er organisert som et AS, og det går
rundt økonomisk. – Eventuelt
overskudd pløyer vi tilbake til
skolen, alt med sikte på å ivareta og
utvikle skolen slik at stadig flere kan
få oppleve gleden ved dans og
teater.
Elite
DNBS&A satser stort på bredde og
danseglede og tar imot alle uansett
forutsetninger fra 2 til 18 år. Men
skolen skal også gi mulighet for å
satse på elitenivå for de elevene som
ønsker å prøve. Derfor har man
eliteklasser i ballett der man tas opp
på grunnlag av audition.
Irene kan stolt fortelle om flere
elever som har drevet det langt
internasjonalt, både i ballett og
andre danseformer. Den foreløpig
siste prisvinneren er 12 år gamle
Sigrid Færøyvik fra Kjelsås. Hun
fikk i januar i år førsteplass i en
ballettkonkurranse
i Köln i Tyskland,
og i februar en tredjeplass i
På tåspissene i 15 år
– bydelens ballettskole jubilerer
Siri Johansen er kunstnerisk leder
på ballettskolen med 650 elever.
Frida Bakken Ulseth strikker
små plagg til premature barn i
Somalia av restegarnet ditt.
Frida ber om restegarn
Frida Bakken Ulseth, 19-åring fra
Kjelsås, har som mange andre kastet
seg på strikkebølgen. Men hun
strikker ikke til seg selv. Det hun
strikker, små trøyer, luer og sokker,
blir sendt til premature barn på et
sykehus i Somalia.
– Det er fint at det jeg strikker
kan glede andre, sier Frida. – Jeg har
et friår etter videregående og planlegger
psykologistudier i Bergen fra
høsten av. Derfor har jeg ikke så
masse penger å bidra med. Mitt
bidrag blir derfor strikking, og dette
hjelper flere små barn til å overleve
på et sykehus i Somalia, der de ikke
har det mest moderne utstyret.
– Og så er det jo fint å være litt
miljøbevisst også, fortsetter Frida.
– Det er derfor jeg strikker av
restegarn jeg har fått av andre. I
stedet for at det kastes, eller bare blir
liggende, er det fint at det kan
brukes til babytøy. Jeg strikker av
babyull, et fint 100% ullgarn, så hvis
noen sitter med rester av slikt garn,
er jeg takknemlig for å få det. Både
luene og trøyene strikkes med fine
striper, så det meste kan brukes. Det
er flere som strikker, og plaggene
blir samlet og sendt til Hargeisa
Group Hospital i Somalia. Der har
Nordisk Genèveskoleforbund et
prosjekt til støtte for sykehuset.
Og de små plaggene kommer
virkelig fram. Frida hadde mange
bilder på mobilen sin, som viste
små barn kledd i varme, gode
trøyer, luer og sokker.
Så hvis du sitter på babyull du
ikke kommer til å bruke, ta kontakt
med Frida per mail til frida.ulseth@
outlook.com, eller ring henne på
telefonnummer 904 74 018. n
Tekst og foto: Tove Marit Hasle