12
Livets tre
«Det var dét Jesus gjorde i
påsken, sørget for at vi kan få
Guds tilgivelse.» Sånn uttrykker
presten påskens budskap i Berit
Hedemanns siste roman, «Bjørnejegerskens
D
bekjennelser». Ville
alle prester si omtrent det
samme? spurte jeg i forrige
nummer, og lovte å komme
tilbake med et forsøk på svar. Her
er ikke bare ett forsøk, men fem.
et fortelles i Bibelen at da
Jesus døde på korset,
revnet forhenget til det
aller helligste rommet i tempelet.
Dette fortelles som et tegn på at
Jesus
åpnet veien til Gud for oss
mennesker.
Guds offerlam
Det gamle testamente forteller at
Israels folk ofret dyr som sonoffer
for menneskers synd, slik det for
øvrig var vanlig i veldig mange
kulturer.
Som en fortsettelse av
denne tanken blir Jesus et offerlam
på korset. Straffen for alt det gale
mennesker har gjort, overføres til
ham, og sones én gang for alle.
Gud er hellig. For å få fellesskap
med ham, må vi vaskes rene for
syndene våre «i lammets blod».
Gud aksepterer offeret, og mennesket
går fri for straff.
Dette kaller teologene «den objektive
forsoningslære». (Gud er
objektet for forsoningen.) Det
høres
jo solid og tilforlatelig ut. Og
det er nok denne forsoningslæren
både presten i Hedemanns roman
og mange andre norske prester ser
som grunnleggende for kristentroen.
Men det finnes flere «forso
ningslærer
» i kirken, minst to til.
Den objektive forsoningslæren ble
utviklet særlig av den engelske
teologen
Anselm av Canterbury
(1033-1109), selv om han sto på
skuldrene til eldre «kirkefedre».
Denne lærens sterke gjennomslag
viste seg også i kirkekunsten. I
middelalderen viste krusifiksene
den lidende Kristus. Han framstilles
som et forvridd og blodig offer.
Brutal eller kjærlig?
Problemet med den objektive forsoningslæren
er at mange mennesker
ikke klarer å forholde seg til en
Gud som krever et blodig offer for
å kunne vise sin tilgivende kjærlighet.
Hva slags kjærlighet er det?
Det hjelper ikke for dem å få forklart
at det er Gud selv som ofrer
seg for vår skyld. Kirken lærer oss
om den treenige Gud. Jesus er
Guds Sønn, ett med Faderen og
Ånden. Men mange har problemer
med å gripe dette.
For dem kan «den subjektive
forsoningslæren» være en mulighet.
For tilhengere av denne læren
er påsken, med Jesu død på korset,
det endelige tegnet på Guds kjærlighet.
Jesus viste oss denne kjærlighet
i både ord og handling mens
han vandret sammen med disiplene.
Men «så høyt har Gud elsket
verden, at han ga sin Sønn». Når vi
ser at Jesus, Guds sønn, var villig til
å gå i døden for oss, kan vi tro at
Gud elsker oss. Det gir grunnlag
for å leve i tro og tillit til Gud.
Korsfestelsen skaper en forandring
hos oss (hos subjektet).
Mange som sliter tungt i livet,
synes det er godt å tro på en Gud
som har lidt for vår skyld, og som
derfor kan være med oss og hos oss
i lidelsen.
Han seiret i
kampen med
det onde
De første kristne
strevde nok enda
mer enn oss med å
forstå hvorfor Jesus skulle
lide og dø på et kors, og hva som
skjedde da han ble levende igjen og
viste seg for dem. Men de famlet
seg fram til det som blir kalt «den
klassiske forsoningslæren
». Den
forstår Jesu død og oppstandelse
som en seier over død, synd og
onde makter. Utgangspunktet er at
mennesket er bundet av disse kosmiske
maktene og ikke selv kan
komme fri. Jesus tar kampen for
mennesket. Han dør for vår skyld
og vinner over døden og alt ondt i
verden. Jesus blir frigjøreren, den
som kan gi oss kraft til et bedre liv
i verden og håp om en fullstendig
frigjøring fra det onde i et liv på
den andre siden av døden. Dette er
den paradoksale kristentroen, at
den selvofrende kjærligheten skal
seire over all verdens
ondskap, vold
og makt.
Dette uttrykkes også i de eldste
krusifiksene vi kjenner, som er fra
400-tallet. Her henger Jesus på
korset
med utstrakte armer som en
Den seirende Kristus, med
kongekronen. Fra Årdal gamle
kirke. (Wikipedia)
Velkommen til Gørjahytta!
Ta en tur til Markas kanskje triveligste
serveringssted. Den lille røde
Gørjahytta i nordenden av vannet
Store Gørja er lett tilgjengelig for
Grefsen- og Kjelsås-folk. Du kan ta
toget til Movatn og gå over Tømteåsen,
eller du kan gå fra Skar og ta
til høyre straks du er ute på Øyungen.
Motbakker blir det uansett!
Belønningen venter i form av
Markas
største og beste vafler, etter
hva mange sier.
Gørjahytta eies av Løvenskiold
og disponeres om vinteren av Skiforeningen.
Det er en gammel hytte,
bygd i 1929 for tømmerhuggerne,
og stor er den ikke – det kan bli
ganske trangt på fine skidager. Er
det vær til det, kan man sitte utenfor,
der det er godt om solvendte
sitteplasser.
I 2016-17 var hytta
stengt til manges store sorg. Men
denne sesongen er den åpnet igjen,
med Hallgeir Tangen som ny vaffelsteker
og kaffekoker.
Gørjahytta har ikke brøytet vei
inn, og hytta er en av de få i Marka
som klarer å drive servering uten
innlagt vann og strøm fra nettet.
Når du er på Gørjahytta, føler du at
du virkelig er ute i naturen. Vann
hentes i Store Gørja, ved en av de
svært få bevarte steinkistedammene
i Marka – den er verdt å ta en kikk
på!
Hallgeir Tangen bor på Sørbråten
i Maridalen. Hver fredag
ettermiddag
kjører han opp mot
Kalvsjøen og går på ski inn til hytta.
Da er allerede ingrediensene til
vaffelrøra
kjøpt og brakt til Kikut.
Preppemaskinen bringer det til
Gørja på kvelden fredag. Hallgeir
Tangen forteller at de steker opp 40
liter røre på gode dager, og dem har
det vært mange av denne sesongen.
Han holder åpent fra kl. 10 lørdag
og søndag, og så lenge det er folk i
sporet. Det kan bli godt og mørkt
før de kan stenge hytta og gå hjemover
søndag kveld.
Hallgeir har vært knyttet til
Gørjahytta
i godt over 30 år, tidligere
som ansatt i Oslomarka fiskeadministrasjon,
OFA. Tusenvis av
ørretyngel er satt ut av ham og