8 YTRING Av: Ingunn Bårdseng Haug, prosjektleder og Eva Tømmervåg, seksjonssjef for Gate- og kollektivprosjekter i Bymiljøetaten Det er stort engasjement rundt den forestående – og høyst nødvendige – oppgraderingen av Grefsenveien. Blant annet gjennom et leserinnlegg i siste nummer av Talefoten, med tittelen «Grefsenveien – fortsatt kø, kaos og forsinkede trikker?» som er signert Tom Ole Bergerud og Haavard Nordlie. Vi har stor forståelse og respekt for at denne oppgraderingen engasjerer mange personer, men siden flere brikker ennå ikke er på plass har vi behov for å komme med noen kommentarer. Det er ikke endelig besluttet at det blir egne sykkelfelt i Grefsenveien, som skal gå parallelt med trikk og biltrafikk. Før en beslutning om sykkelfelt eller ikke kan tas, er det høyst nødvendig at den pågående trafikkanalysen blir klar. Analysen som forventes å være klar om få uker vil gi oss et bedre beslutningsunderlag enn hva vi har i dag. Mye er ennå ikke bestemt i Grefsenveien Hovedkonklusjonene i trafikkanalysen vil spille en viktig rolle for det videre arbeidet, men også andre faktorer vil ha betydning. For eksempel vil «Plan for sykkelveinettet i Oslo», som tar utgangspunkt i byrådets ambisjoner om å øke sykkelandelen målt i daglige reiser til 25 prosent innen 2025, spille inn. I denne planen er Grefsenveien foreslått som sykkeltrasé. Det nevnte leserinnlegget hevder videre at vi legger opp til en udemokratisk prosess, gjennom å behandle dette som en ren byggesak og ikke som en reguleringssak med muligheter for påvirkning. Årsaken til at nettopp denne saken ble definert som en byggesak er sammensatt. For det første mener vi at utbedringen av Grefsenveien kan gjøres innenfor dagens reguleringsplan. Dernest er det bestemt at nye trikker skal kunne frakte Oslos innbyggere på alle byens skinner innen 2020, og da har vi ansvaret for å tilrettelegge for nettopp Det er mange måter man kan leve et pilegrimsliv. Men neppe noen måte som ikke krever et oppbrudd. Om man ikke bryter opp for å vandre, kan det likevel trengs et ytre oppbrudd, at du gjør noe radikalt som kan gjøre livet enklere, gi mer stillhet, gi mulighet for langsomhet, gi deg færre bekymringer. Men kanskje skal du også legge ut på en valfart mot et hellig mål, eller som vandrende pilegrim, med mer lengsel enn bestemte mål. ansett krever et pilegrims- liv et indre oppbrudd, en løsrivelse fra alt som binder deg til det oppjagede, bekymrede livet, hvor de færreste opplever å strekke til. Et pilegrimsliv er en frigjøring. Frihet er ikke å kunne velge mellom flest mulig alternativer. Frihet kan være å få slippe å gjøre valg. Noen opplever det faktisk som belastende stadig å måtte velge mellom et utall av alternativer. Noen ganger gir veien seg selv, uten at vi dermed opplever mangel på frihet. Andre ganger følger du en vei som er staket ut av en du har tillit til. Det gjør deg ikke ufri. Frihet er heller ikke å kunne gjøre valg uavhengig av konsekvenser. Frihet er å ha mulighet, den indre og ytre frihet, til å velge det som er riktig for en selv og for fellesskapet. Pilegrimen har gitt seg selv frihet til å følge sin indre stemme, kanskje det er Guds stemme. Pilegrimen gir seg tid, tid til å hvile, tid til å være stille, tid til å lytte, tid til å være. Denne friheten velges ikke en gang for alle. Og oppbruddet gjøres ikke en gang for alle. Livet kan gi deg nye muligheter – som krever oppbrudd. Friheten er da motet til å velge muligheten, viljen til nye oppbrudd. På din vei vil du møte mange som i pur velvilje vil fortelle deg hvordan du skal vandre, hvordan du skal leve, hvordan du skal tro. Hør på dem med interesse. De har Et oppbrudd til frihet Pilegrimens sju År for år begir stadig flere seg ut på pilegrimsvandring. Til Santiago de Compostela, til Nidaros, til Roma eller Assisi, eller mer lokale vandringer her hjemme. Hvorfor? Hva er det moderne mennesker søker som pilegrim? I en serie betraktninger skriver Talefotens redaktør om U
talefoten042017
To see the actual publication please follow the link above