14 » Fortsettelse fra første side Kultursjokk Etter feltpresttjeneste i Harstad var han res.kap. i Frogner menighet i mer enn åtte år. En folkerik menighet med masse kirkelige handlinger, forteller han. – En god del prester ville på denne tiden ikke vie fraskilte, men det gjorde vi tre som var i Frogner. Det ble vielser på lørdager på løpende bånd, det kom nemlig mange fra menigheter både i og utenfor byen. Så tenkte presteparet, med en sønn som nærmet seg skolestart, at det kunne være spennende å være prestefolk på bygda en periode etter både oppvekst, studieår og praksis i Oslo. – En stor overgang? – Det ble noe av et kultursjokk! Fra myldrende bygater og bolig mot Kirkeveien til prestegård under bratte fjell og et stykke til naboer. Det var på Selsverket, 4 km nord for Otta, der kirken har ligget siden kobberverkstiden på 1700-tallet. I tillegg til å være sokneprest i Sel kommune var jeg prost i Nord- Gudbrandsdal prosti. Jeg ble veldig involvert i lokalsamfunnet og menneskene der, både i glede og sorg. Av sorger var noe av det tyngste å oppleve trafikkulykker, en meningsløs død for så mange unge mennesker. Folkekirken i Gudbrandsdalen – Som prost hadde jeg ansvaret for prestene, kirkene og kirkegårdene i syv kommuner med 24 kirker. Etter å ha arbeidet under biskop Hille, fikk jeg oppleve at Rosemarie Køhn kom som landets første kvinnelige biskop – og den ståhei det vakte. Det meste av den kolossale oppmerksomheten rundt dette var av positiv karakter. Biskopen var enormt etterspurt og sa ja til det meste. – Hva folkekirke er, lærte jeg mye om i Gudbrandsdalen. Blant annet at det handler om å vise tilhørighet til kirken gjennom å la seg velge inn i menighetsråd og delta på dugnader, bidra som frivillig i gudstjenesten og arrangere kirkekaffe. Folk er glade i kirken sin. Det ble hele 15 år på Otta, med ett års avbrudd som såkalt utdanningsprest ved Modum Bad og Institutt for Sjelesorg. Det var veldig spennende å arbeide i terapien, forteller han. Til enhver tid stod det folk rundt ham i teamet, de gav feedback og veiledet i alt han hadde av oppgaver. – Virkelig forskjellig fra å jobbe som menighetsprest der en for det meste er alene. Til Grefsen i år 2000 – Større nærhet til mine etter hvert gamle foreldre ble viktig. At det ble Grefsen, var ganske spesielt. Jeg hadde så mange minner herfra fra da jeg i oppveksten var med min far Finn, klokkerdiakon i Grefsen gjennom 38 år, på gudstjenester, menighetsturer og annet. Jeg kjente derfor mange i menigheten fra langt tilbake, og jeg opplevde at gjensynet med alle disse ga meg en god følelse av å «komme hjem». Jeg var blitt kjent med prestene helt fra Nils Øritslands tid på 50-tallet da vi bodde i Maridalen, Osvald Granborg, Johan Johnstad, Knut Larsen, Leiv Gundersen. Jeg etterfulgte Svein Raddum som sokneprest i Grefsen. For to år siden ble jeg seniorprest og kunne overlate sokneprest ansvaret til min gode kollega Sigmund, men har ellers jobbet fullt. De siste fem årene har jeg også vært hovedverneombud for prestene i Oslo bispedømme. Godt miljø i staben – Årene på Grefsen – hvordan har du opplevd dem? – Veldig sammensatt, slik prestehverdagen jo er. Utallige møter med mennesker i glede og sorg, i kirke, i hjem og på institusjoner. Menighetslivet har utviklet seg; flere frivillige deltar i gudstjenesten, og det er positivt! Så har vi i noen år nå hatt en stabil stab som gjør at vi kan bygge kompetanse og være «et lærende fellesskap», noe jeg har vært opptatt av. I slike perioder er det så mye bedre å være sokneprest også. Vi har et veldig godt miljø i staben, og det tror jeg menigheten merker. Alle er dyktige på sine områder, og vi liker å samarbeide. – Mye har skjedd med kirken: oppussing, nytt lys- og lydanlegg og rehabilitering av Menighetssenteret. Nå ønsker vi oss veldig en restaurering av orgelet! Så var det stas å feire 75-årsjubileum for kirken vår i 2015. Med utstilling og ulike arrangementer på rekke og rad ble det en fest! Samtidig ble det en sterk påminnelse om hvor fort årene går, og om alle dem som har hørt med i menigheten og nå har gått ut av tiden. Prekener om gleden ved å være til – Forkynneroppgaven – hvordan opplever du den? – Å holde prekener blir ikke mindre krevende med årene! Her hjelper ingen rutine. En preken er ferskvare, den må leve i øyeblikket og delvis i kraft av predikantens person. Jeg sier delvis, fordi som prest opplever jeg at oppgaven ville bli altfor stor å fylle hvis alt avhang av egne evner og egen innsikt. Jeg har kjent mer og mer på at jeg, med mine menneskelige begrensninger, får være et redskap, en som formidler og gir videre noe jeg selv har fått, og som er større enn meg selv. – Og budskapet – hva er det viktigste å få fram? – Den danske journalisten Charlotte Rørth, som helt uforberedt møtte Jesus i en liten kirke i en landsby i Spania, fikk oppleve møtet som en gjennomgripende hendelse av noe livsbekreftende og godt. Jesus formidlet dette budskapet til henne: «Det er godt at du er til!» Jeg tror også på dette, at Gud vil berøre oss, og det på en måte som bekrefter og styrker oss i gleden og takknemligheten over å være – Religionen skal åpne opp og ikke stenge, bringe lys og ikke mørke! De har mye til felles saksofonisten Trygve Seim og pianisten Tord Gustavsen. Omtrent like gamle, de er begge både musikere og komponister, de har hentet internasjonale impulser til sin musikk, begge har flere utgivelser på det anerkjente, tyske plateselskapet ECM og flere Spelemann-nominasjoner. Tord Gustavsen spiller fast på lysvesperne i Sagene kirke. Torsdag 23. april kl. 19 spiller han sammen med Trygve Seim. Seim har satt sitt preg på nyere norsk jazzhistorie via grupper som Airamero, Oslo 1300, The Source og sitt eget Trygve Seim Ensemble. I lysvesperen i Sagene kirke får de kanskje selskap av den tyske jazzsangerinnen Simin Tander som Gustavsen har samarbeidet mye med siden 2014. Lysvesper er en tidebønn med jazz som viktig element. Den klassiske vesperen har fått sin helt egne form i Sagene kirke, også preget av keltisk tradisjon. Den meditative, liturgiske rammen gir en helt spesiell åndelig opplevelse. Denne torsdagen skal Jørn Lemvik holde en tekstbetraktning. Lemvik er generalsekretær i Digni, en paraplyorganisasjon for bistandsprosjekter i regi av norske misjonsorganisasjoner. Han er også valgt leder for Oslo kirkelige fellesråd. n Tord Gustavsen Trygve Seim Simin Tande Jørn Lemvik Tekst: Jon Andreas Hasle Foto: Øyvind Hjelmen (Tander og Gustavsen) og Tore Sætre (Seim) Internasjonal jazz i lysvesper
talefoten042017
To see the actual publication please follow the link above