12
Hvem kan tilgi bjørnejegersken?
resten kom på besøk.
Han ville gjerne fortelle
henne at nå når tempelet
var på vei til å bli en realitet, ville
han få lov til å forslå et samarbeid.
Og siden påsken sto for døren, kunne
han tenke seg en slags fellesmarke-ring.
Den kunne foregå i kirken, om
Birgit kunne tenke
seg det, under
påskegudstjenesten.
Når han snakket
om hvordan Jesus ble drept for våre
misgjerninger, kunne han også si noe
om viktigheten av godhet, uansett re-ligion,
og at Jesus helt sikkert ville sett
velvillig på et godhetstempel, selv om
det hadde kuppel, sånn at det selvføl-gelig
ikke ville være noen motsetning
mellom å gå i kirken og dyrke
Jesus,
og å delta på en og annen
trommereise
i godhetens navn i tempelet.
Det er mot slutten av den nye
boka til Berit Hedemann, «Bjørneje-gerskens
bekjennelser», at Birgit Ber-gemoen
får besøk på den avsideslig-gende
gården sin av presten. Skuffet
over livet, over svik og nederlag og
menn i sin alminnelighet, har Birgit
Bergemoen solgt villaen på Oslos
vestkant og Mercedesen sin og flytta
til den forlatte familiegården i ei lita
bygd på Østlandet. Og i et forsøk på
å gi seg selv en meningsfull avslut-ning
HVOR ER DET?
Det må da være flere som vet at løs-ningen
på forrige oppgave var Dam-pen
i Gjerdrums vei 1 i Nydalen?
Vet du svaret på neste oppgave, så
send det til meg. Det er ikke nød-vendig
med lange historier, selv om
på sitt forvirrede liv, vil hun
bygge et tempel på parkeringsplas-sen
bak bensinstasjonen i bygda, et
hellig sted for godhet, for kvinnelig
seksualitet og det hun kaller erfa-ringsbasert
moral. Tempelet skal lik-ne
på Pantheon, ikke noe mindre.
Erotiske dikt og viktige tanker
Birgit er inspirert av den sumeriske
yppersteprestinnen Enheduanna,
som skrev verdens første erotiske
dikt for ca. 4300 år siden. «Bjørneje-gerskens
bekjennelser» er en fortel-ling
i nåtid, i korte, dels veldig kor-te,
kapitler, blandet med
Enheduannas dikt og Birgit Berge-moens
notater, fra år tilbake og fra
nåtid.
Man kan diskutere om fortellin-gen
på enkelte måter beveger seg på
kanten av det realistiske. På den an-nen
side har Berit Hedemann for-muleringer
og tanker som jeg gjer-ne
vil fastholde og ha med meg
videre. Det er ikke ofte jeg leser ro-maner
med blyant i hånda, for å
kunne streke under.
Kan hun tilgi seg selv?
Kan man kalle Birgit en frustrert
68’er? Det er særlig forholdet til det
annet kjønn hun ikke har fiksa. Hun
har ikke fått realisert sin seksualitet
slik hun ønsker, tross forsøk med
flere menn. En av dem ble far til
hennes datter, Lisa, som konfronte-rer
moren med spørsmål om hensy-net
til henne. Hvor ble kjærligheten
til datteren av oppi alt dette?
Det gjør Birgits forvirring enda
større. Og hun får et behov for tilgi-velse.
Da får hun ideen om å sette
skriftestoler inn i tempelet, når og
hvis det blir ferdig. Men det skulle
ikke være vanlige, katolske
skriftestoler, med to rom,
hvor skriftefaren sitter i
det ene rommet.
Nei, bare ett rom. I
det rommet skulle det
være et stort speil.
Der skulle alle gå
inn og stå i timevis
om nødvendig, og
se på seg selv. Og
forsøke å tilgi seg
selv. Når de kom
ut igjen, ville de
kanskje være i
stand til å tilgi
andre. «Gå
bort og synd
ikke mer.»
P
det krydrer historiene om den flotte
bydelen vi bor i.
Den første som ringte meg den-ne
gangen, var Knut Kristoffersen
som var vaktmester i perioden 2002-
2009. Koselig med en god prat.
Den siste som skrev til meg den-ne
gangen, var Sissel Westnes som
kunne fortelle at moren hennes var
født i 2. etasje på Dampen, mens det
var full fest nede. Dampkjøkkenet
ble for øvrig drevet av hennes beste-foreldre
rundt århundreskiftet 1899-
1900. De leverte mat til arbeiderne i
Nydalens Spinneri.
Og det var det huset var ment
som. Det ble oppført i 1870-årene
som spisehus for ansatte ved Nyda-len
Compagnie, først funksjonærer,
men etter hvert også arbeiderne. Og
det var vel de på «gølvet» som kan-skje
trengte det mest.
Navnet Dampen fikk huset fort
på grunn av den store damphetta
som hang over de store grytene. I
Historielagets bok leser jeg at det i
1935 ble laget en kontrakt hvor det
framgår at det skulle serveres frokost,
middag og aftens til alle ansat-te
som ønsket det.
Videre kan jeg lese at foreninger
der minimum 60 prosent av med-lemmene
arbeidet på Compagniet,
hadde fortrinnsrett til leie av lokale-ne
til møter og fester. På et av Histo-rielagets
bilder av Nydalsmusikken
ble det kommentert at deltakerne
drakk toddi i pausen. Det var neppe
solbærtoddi! noe misjonsfolket mis-likte.
Ikke desto mindre var også de
Nåden må komme utenfra
Presten synes ikke noe om denne
ideen hennes.
– Det er jo bra at folk lærer seg
selv å kjenne, sa presten nølende. –
Men å se på seg selv for lenge kan like
gjerne føre til noe destruktivt som til
tilgivelse. Tilgivelse henger sammen
med sannhet og nåde. Selverkjennel-se
uten nåde er destruktivt, sa pre-sten
plutselig, bestemt.
– Nåde? Hvem
er det som har
rett til å gi
andre
nåde?
trofaste leietakere i mange år.
Under første verdenskrig var det
forbudt å arrangere sammenkom-ster,
men på Dampen gjorde de det
likevel, og i gulvet var det kjellerlem
ned til tilfluktsrom.
På slutten av 1970-tallet ble huset
vurdert revet, men Nydalens Ski-klub,
sangforeningen, Nydalsmusik-ken
og misjonsforeningen, for bare å
nevne noen, protesterte og restau-rerte
huset på dugnad. I 1984 sto hu-set
ferdig restaurert, og i 1998 fikk
det Oslo Byes Vels kulturhistoriske
skilt, og nå står det også på riksantikvarens
liste over kulturminner. Det
vil si at huset lever i beste velgående
under det offisielle navnet Nydalen
Samfunnshus, men på folkemunne
lyder det fortsatt navnet Dampen.
Berit Hedemann bor i Midtoddveien på Kjelsås. «Bjørnejegerskens
bekjennelser» er hennes andre roman. Den første, «All min forakt. En
kjærlighets historie.», omtalte vi i Talefoten for tre år siden. Hedemann
har arbeidet i NRK Radio hele livet, blant annet har hun ledet
Radiodokumentaren i ni år. – Jeg nyter at jeg nå, som pensjonist,
har tid og lov til å bruke fantasien, har hun sagt i intervjuer. Begge
Hedemanns romaner er utgitt på Gyldendal Norsk Forlag.