8
– Har langrennssporten
mista noe i farta?
Det var matstasjon på Blankvannsbråten og der fikk løperne havresuppe.
Jeg var ikke der og så det, men jeg har sett bilder av det i Filmavisen.
Stemmen på filmavisen sa: «På Blankvannsbråten får løperne havresuppe av
de kjekke pikene i Hennum idrettsforening. Appetitten er upåklagelig.»
Og der satt skiløpern med et ullteppe over skulderen,
ved siden av andre skiløpere med ullteppe.
Han ved siden av er kanskje finsk,
men han snakker litt svensk, og de sammenligner kanskje tømmerpriser
eller noe.
Eller skiløperns blikk møter kanskje øynene til en av Hennum-pikene
over krusets dampende kant.
Kanskje hadde han aldri sett noe så vakkert i skogen.
Kanskje blir han forlovet der på Blankvannsbråten, før han går videre
mot nye kriser.
Mens nå, nå kan du for eksempel gjennomsteke en høne, infrarødt,
på tre minutter.
Så fort går det nå.
Men jeg går like seint som jeg alltid har gått.
Seinere.
Noen ganger sitter jeg helt stille,
Tekst: Odd Børretzen, 1995
Alt går så fort i våre dager,
ikke bare tiden,
ikke bare flyet til Amerika, biler, tog og båter,
ikke bare musikk.
Japanerne har fått tiden ned til fire minutter og femten sekunder på én
avspilling av Beethovens femte symfoni.
Så fort går det. Alt går fortere.
For eksempel skiløpere; for eksempel femtikilometerløpere.
Før, for eksempel under Olympiaden i nitten-to-og-femti, fikk
femtikilometerløpere kriser i skogen, underveis.
Kanskje flere kriser.
Og da stanset skiløperne og tenkte: «Hvor er det jeg skal?» «Hva er
hensikten?»
Og trærne stod snøtunge rundt skiløpern, og skiløpern står der i skogen
og tenker kanskje: «Hvordan har mor det nå?»
Så gikk han videre.
På Blankvannsbråten tok han pause.
Da Veikko Hakulinen vant
femmila i Kollen under OL
i 1952, gikk han på den
legendariske tida 3.33.33.
Lørdag 6. februar vant
Martin Johnsrud Sundby
femmila på 2.08.41.9, på
klisterføre. Langrennssporten
har utvikla seg
noe enormt. Har den mista
noe underveis?
Fortere