21
Høyt oppe eller langt nede?
På vei mot påske har vi en søndag
som tidligere ble kalt «Kristi
forvandlingsfest». Nå kalles den
«Kristi forklarelsessøndag». I år
var datoen 31. januar. Da leste
jeg prekenteksten fra Lukasevangeliet
kapittel 9. Fra en slitsom
og støvete vandring nede i dalbunnen
tar Jesus disiplene med
seg opp i fjellet. En trosstyrkende
opplevelse ventet dem der.
et trengte de, for de var
slitne etter å ha vandret
på kryss og tvers av landet.
Og kanskje kjente de på skuffelse.
Jesus hadde akkurat fortalt
dem at han skulle lide og dø. Det
var da ikke slik de hadde tenkt seg
det, da de forlot alt og fulgte ham!
Oppe på fjellet blir Jesu utseende
forvandlet. Evangeliene beskriver
nesten ordrett denne samme
hendelsen. Jesus blir omsluttet av
lys, klærne blir blendende hvite. De
hører en røst ut av skyen: «Dette er
min Sønn, den utvalgte. Hør ham!»
(Lukas 9,28-36).
Ny energi
Det var en herlig og trosstyrkende
opplevelse for trette disipler.
Når disiplene går ned igjen fra
fjellet og atter befinner seg i hverdagens
støvete dalbunn, vil de bære
med seg minnet om lysglansen og
røsten som forkynte Jesus som utvalgt
og hans ord verdt å høre.
Nede i dalbunnen kan det være
tungt å vandre, og for disiplene
skulle
det ennå komme mange slike
dager. Men møtet med den oppstandne
i dagene etter påske ga deres
liv ny energi og retning, slik påskebudskapet
har hjulpet mennesker
siden til å fatte nytt mot, som i salmeverset
”Om jeg i dype daler må
gå den tunge vei, fra himlens høye
saler hans øye følger meg” (”Jeg er i
Herrens hender”, salme nr. 494).
Å være ”på bunnen” – for
en stund
Hvordan vi har det i hverdagen kan
variere fra person til person, men
også for hver enkelt av oss kan
dagene
veksle, tunge og mørke eller
lyse og lette. Mange sliter ekstra
tungt. Gå ikke for deg selv med
tunge tanker, men søk hjelp i sjelesorg
eller terapi.
Jeg arbeidet et år som utdanningsprest
på Modum Bad. På sykehuset
der deltok jeg i teamet på
en avdeling for mennesker med depresjon
knyttet til livskriser. Ut fra
hvordan noen av de innlagte beskrev
livet sitt, dannet det seg et begrep:
«å være på bunnen». Dette uttrykket
brukte vi terapeutisk ved å
oppfordre pasienten til å roe seg
ned og kjenne etter - hvordan er
det å være «på bunnen»? Kjenne på
underlaget, ujevnt, sleipt og ubehagelig.
En av pasientene resiterte
Ibsens
«Bergmanden»: «Ingen morgenstråle
skinner; ingen håpets sol
opprinner». Det er lett å ønske seg
bort for enhver pris. Men oppfordringen
om å «være der» og fortelle
etterpå hvordan det var å oppleve
det, ga, sammen med kognitiv terapi,
nye muligheter for å finne fotfeste
til å klare å reise seg og bevege
seg oppover igjen. Kanskje etter
hvert få ny energi og livsmestring.
Å komme til seg selv
Når du kjenner deg ”på bunnen” er
det å ha et levende håp helt avgjørende.
Håpet styrker utholdenhet i
motgang og gir rom for å bli mer
kjent med deg selv. Du kan føre en
indre dialog:
- Angst, hva vil du vise meg?
- Er det noen rom i mitt eget indre
jeg ikke har våget meg inn i?
- Kan jeg gjøre som ”den bortkomne
sønnen” i lignelsen (Lukas
kap. 15): Komme til meg selv -?
Da sønnen ”kom til seg selv”,
fant han fotfeste og klarte å starte
på den etterlengtede oppstigningen.
Veien hjem.
Fra dypet nede på bunnen tok
sønnen sjansen på at faren ikke
hadde gitt ham opp, men fortsatt
var glad i ham – selv om det nå var
”ufortjent”. Og han gjorde rett!
Jesus forteller denne lignelsen
til oss for at vi skal gjøre det samme:
Våge å tro at den guddommelige
kjærligheten fortsatt gjelder for
meg i mitt liv. At den har sitt utspring
i Guds hjerte, som «noe som
overstrømmer oss som et regn over
hendene (…) som usynlig lys over
alle ting” (Rolf Jacobsen). n
Trygve Magelssen
seniorprest i Grefsen
tm463@kirken.no
D
Kontraster. Desemberhimmel over Oslo. Sett fra Glads vei.
Foto: Trygve Magelssen.
Grefsen misjonsforening, som er tilknyttet
Det Norske Misjonsselskap,
har sine møter i kirkens underetasje
hver tredje tirsdag (vanligvis) i måneden.
Møtene har selvsagt fokus på
misjon, men også ofte tale eller foredrag
av annen type som belyser
kristen tro, menighet og kirke. I
januar
og februar var temaene om
pionermisjon
og om å være ung
kristen på Madagaskar. I møtet 15.
mars presenteres inntrykk fra menighetstur
til vår vennskapsmenighet
i Ramallah. Seniorprest Magelssen
holder bibeltime 19. april. At
mye har forandret seg, ser vi på
misjonsfilmen SINDA fra 1962 som
vises 10. mai. Diakon Anette
Normann
forteller om diakoni i
Grefsen menighet 7. juni. Møtene
starter kl. 18 med enkel bevertning.
Mange har forestilling om at misjonsforening
ikke lenger er aktuelt,
men noe gamle damer drev med før i
tiden. Vår opplevelse er annerledes.
Vi er 10-15 personer som møtes regelmessig
og opplever hyggelige og
interessante møter med godt fellesskap.
Vi ser at misjonen gjennom sitt
arbeid i mange land bidrar til «Verdig
liv og varig håp». Moderne forskning
har vist at misjonsarbeid også
har bidratt til utvikling av helsestell,
undervisning og demokrati. Det er
dette vi ønsker å støtte. Og vi har
plass til mange fler. Du er hjertelig
De ansvarlige for Grefsen misjonsforening er (fra v): Gudmund Hummelvoll,
Ingrid Hernes, Inger og Bjørn Holm – og Kjellaug Hummelvoll,
som var på et arrangement på Grefsenhjemmet da bildet ble tatt.
velkommen: 15. mars, 19. april, 10.
mai og 7. juni. Hver gang kl. 18. n
Tekst: Bjørn Holm
Foto: Rita Hoel
Grefsen misjonsforening – mer enn misjon!