21
«alle andre» skulle ønske at de også
kunne ha vært hjemme med barn.»
Kvinner føler at de er dømt til å
lide nederlag, enten overfor barn
og andre i familien med omsorgsbehov,
eller overfor kvinners kamp
for likestilling og frigjøring. Leger,
psykologer og familieterapeuter
forteller om krysspress, dårlig samvittighet
– og skam.
Barna burde være viktige premissleverandører.
Når vi overlater
til barnehagene å ta omsorg for ettåringer,
velger vi å overse det mange
fagfolk sier og mye forskning viser.
Lars Smith var tidligere
pro fes sor i psykologi. Nå er han seniorforsker
ved Nasjonalt kompetansenettverk
for sped- og småbarns
psykiske helse. Han påpeker
at for barn under 2-3 år er tilknytning
til stabile personer av avgjørende
betydning. 1-2-åringer gjør
50-100 «oppdagelsesreiser» ut i
verden daglig. Da trenger de en
trygg «havn» å vende tilbake til.
– Jeg gjør så godt jeg kan
En pedagogisk leder i en småbarnsavdeling
forteller: «O!e sitter
jeg på gulvet med hele kroppen dekket
av småbarn: bak, foran, én på
hvert fang – noen ganger er det én
som sitter og holder meg i tåa, fordi
ingen andre
kroppsdeler er
ledige. Jeg gjør
så godt jeg kan.
Men jeg klarer jo
ikke å gi barna
det de trenger – og
som en forelder
kunne gitt dem.»
Lars Smith mener
at svikt i trygghet
og tilknytning i spedbarnsalder,
kan skape mennesker som «klynger
» seg til sin partner i voksen alder.
Det kan være med å forklare
den kolossale økningen i skilsmisser.
I hver annen leilighet i Oslo,
bor det en enslig, singel som det
heter på moderne norsk.
De som argumenterer for at alle
barn skal i barnehage fra de er ett
år, er opptatt av den læringse"ekten
barnehagen har, ikke minst på
språkutvikling og begrepsdanning.
Men denne gevinsten vil de kanskje
få også med kortere dager i barnehagen,
og kanskje også om de først
begynner der som 2-3-åringer?
Hvilke verdier er viktigst?
Mange spør seg om feminismen de
siste årtiene har bidratt til «å helle
barnet ut med badevannet». Det
har vært ensidig fokus på fulltidsarbeid
for kvinner og fulltids barnehager
for alle. Støtter dermed
feminismen en politikk som prioriterer
vekst i samfunns- og privatøkonomien
framfor ønsker om tid
til omsorg og nære relasjoner?
Fremmer feminismen et konkurranse
og karrieresamfunn med
mer stress og mer sykdom, ikke
minst hos kvinner?
Kristin Briseid etterlyser en ny
feminisme, en som arbeider for et
samfunn der det er
rom for likestilling
mellom
kjønnene og samtidig
rom for
mellommenneskelige
bånd, som både
ivaretar hensynet til kvinners
økonomiske
selvstendighet
og hensynet til omsorg og barns
tilknytningsbehov. Dette kan ikke
og skal ikke bare løses ved at den
enkelte «tar ansvar for sitt eget»
liv. Det må skje nytenkning i arbeidslivet,
og politikere må !nne
nye veier i skjæringspunktet mellom
økonomisk politikk og
familie politikk.
Sekstimers dag for alle?
Briseid er i så måte helt på linje
med den svenske feministen Nina
Björk, som vil ha sekstimers arbeidsdag
for alle foreldre, og forbud
mot at småbarnspappaer skal
jobbe heltid.
Enkelte deltakere i debatten vil
gå enda lenger. Morgenbladets redaktør,
feministen Anna B. Jensen,
skrev i en kronikk sist oktober:
«Sett at det var mulig å organisere
hele arbeidslivet annerledes, for eksempel
med sekstimersdag – for alle.
(…) Selv om det i dag virker utopisk
– umoralsk nærmest – bør det diskuteres.
For det er ikke bare familien
som lider i dobbeltarbeidets rike.
Det er også de frivillige organisasjonene,
dugnadsarbeidet, politiske
grasrotbevegelser. Selv om vi kunne
outsource både gamlemor og –far og
lillebarnet og storebror og kompisen
med depresjon til staten eller
Adecco, bør vi spørre oss om det
er det vi vil som samfunn.»
Vil slike synspunkter nå til
over&aten under årets berettigede
og jublende 100-årsfeiring av
kvinnenes stemmerett? Q
Tekst: Jon Andreas Hasle
Sagt til Klassekampen
«Eg har tykt det har vore rart at all likestilling har hengt så veldig
på det å ska#a seg ein jobb. Me burde ha vore meir opptekne av
å ska#a oss eit godt liv.
Sosialøkonom Charlotte Koren, forfatter av boka
«Kvinners rolle i norsk økonomi» (2012).
«I visse situasjonar, som ved samlivsbrot og alderdom, vert me
berre verdsett for det arbeidet ein har gjort i marknaden. Valet
nokre kvinner tek, om å jobba redusert for å få det til å gå rundt,
må dei bera konsekvensane av heilt aleine.»
Margunn Bjørnholt, nestleder i Norsk Kvinnesaksforening.
Betre tilrettelegging for kvinner og familiar med born, gjennom tiltak
som sekstimarsdag og redusert arbeidstid for småbornsforeldre, er
blant endringane Skard meiner kunne vore gjort for å endra arbeidslivet
til det betre for kvinner.
Torhild Skar, leder av Norsk Kvinnesaksforening.
penger som rekker langt i Tanzania
og som garantert kommer fram.
IOP drives av lokalt ansatte og frivillige.
Det er norske Berit Skaare
som startet opp for ca 12-13 år siden.
IOP har ellers støtte fra bl.a.
Kirkens Nødhjelp, Clinton Foundation
og KFUK/M. I løpet av den
tiden IOP har eksistert, har rundt
1400 barn og unge fått skolegang
og utdanning. Nå driver IOP et
jentehjem, en egen førskole og videregående
skole. Les mer om IOP
på www.iop-norge.org Q
(Forklaring: Ilula = en liten landsby
i Tanzania, orphan=foreldreløs)
Tekst og foto: Ingunn Blauenfeldt
Christiansen
Elevrådsleder på Engebråten Åse Håtveit, Winifrida Jackson fra
IOP, elevrådsnestleder Uros Jeremic og Vashti Dafa fra IOP, fikk
god kontakt under besøket på Engebråten.
Tårnagentene
Helgen 10-11. februar var en stor
&okk åtteåringer «tårnagenter» i
Grefsen kirke. På lørdag lekte de,
lærte sanger og øvde på å dramatisere
en bibeltekst – som de viste
fram under gudstjenesten på søndag.
De var også på et litt skummelt
besøk høyt oppe hos de
kjempedigre klokkene i tårnet.
Under gudstjenesten på søndag
!kk alle en barnebibel. Mange var
de og glade var de. Q
Tekst og foto: Jon Andreas Hasle