21
Bushra Ishaq har fått erfare at
det ikke bare kan være ubehagelig
å stikke hodet fram i Norge,
men også potensielt farlig. Hun
bor nå på hemmelig adresse.
Grefsen menighetsråd vil beholde «kommune-kirken»
Kulturdepartementet hadde satt
nyttår som frist for å levere høringsuttalelse
om ny lov om tros- og livssynssamfunn.
Grefsen menighetsråd
(MR) vedtok sin uttalelse på
desember-møtet. De valgte nesten
gjennomført å si seg enige med det
Kirkelig fellesråd i Oslo tidligere
hadde vedtatt.
MR understreker sterkt at det er
de lokale menighetene som er
grunnpilaren i kirka. De ønsker
ikke en toppstyrt kirke. «Uten sogn
(lokal menighet) ikke noe Kirkemøte
(kirkens øverste, demokratiske
organ),» slår MR fast. Derimot
vil det fremdeles være en lokal kirke,
selv om vi ikke hadde noe Kirkemøte.
Derfor må kirkas struktur
gjenspeile at Kirkemøtet får ansvar
fra sognet, og ikke f.eks. fra staten.
Under disse formuleringene ligger
et av de største stridsspørsmålene
i kirka for tida; om de som arbeider
i kirka skal være ansatt av
bispedømmerådene eller av de kirkelige
fellesrådene (som i dag stort
sett er på kommunenivå). Til nå har
prestene blitt ansatt av bispedømmerådene,
de øvrige ansatte av fellesrådene.
De fleste er enige om at
det bør være én ansettende myndighet,
men hvilken?
Fellesrådene, som altså er fellesorgan
for menighetsrådene, mener
at bispedømmene er en for stor en-
het, for fjernt fra lokalmenighetene,
til å ha ansettelsesansvar. Og de er
redd at resultatet blir et annet hvis
Kirkemøtet skal avgjøre dette spørsmålet,
for Kirkemøtet er satt
sammen av alle bispedømmerådene.
Derfor ønsker fellesrådene at loven
skal fastslå at menighetene skal danne
fellesorgan, med bl.a. ansettelsesmyndighet.
Så kan menighetene
selv bestemme hvor mange menigheter
hvert fellesråd skal omfatte.
Kirka blir i dag finansiert både
fra stat og kommune. Skal alt komme
fra staten? spør departementet.
Nei, mener Grefsen menighet.
Loven
bør fastsette at staten skal gi
tilskudd til trosopplæring, under-
Ekstremister kjemper
mot integrering
Hvorfor vekker Bushra så mye
motstand og til og med hat? Hun
er blitt kalt «den farligste islamisten
i Norge».
– Jeg tror faktisk det har sin
bakgrunn i at jeg bevisst har unngått
å markere meg som en fløyperson,
sier Bushra. Det er viktig
for meg å bruke norsk språk og
norske begreper. Jeg snakker heller
om Gud enn om Allah, og jeg sier
skaut istedenfor hijab.
Ekstremister og terrorister
kjemper mot integrering. For slike
krefter er det viktig at de som står
fram, marginaliseres. Det er «gråsonene
» der folk med ulik bakgrunn
og ulik tro lever side om
side, som er truende for dem. Legg
merke til at massakrene 22. juli
2011 ikke var rettet mot ytterpunktene
i Norge, men mot kjernen i
det norske sosialdemokratiet.
Så lenge det er fritt valg
– Det er viktig at folk får velge fritt,
ingen skal ha definisjonsmakt over
begrepet frihet, sier Bushra. Hun
går ikke med hijab, eller la oss si
skaut, men har ingen problemer
med at andre velger å gjøre det, så
lenge det er et fritt valg. Bushra
støtter «de skamløse jentenes»
kamp mot kvinneundertrykkelse,
men hun er redd for at deres kamp
ensidig blir assosiert med islamsk
kultur og dermed kan skape et
skjevt bilde av muslimer flest.
Dette
er et sårbart felt. Derfor altså
forskningsprosjektet hennes og
boka Hvem snakker for oss?
– Legg merke til hvor nesten
forbausende raskt innvandrere
assimileres
i norsk kultur, sier hun.
I følge SSB er hun annen generasjons
innvandrer, som norsk lege
og selvstendig kvinne. Og statistikken
viser jo at innvandrerjenter har
høyere studietilbøyelighet enn
etnisk
norske jenter.
Interreligiøs dialog
Bushra Ishaq er troende muslim.
Hun går jevnlig i moskeen og
forsøker
å overholde de religiøse
pliktene i Islam. Det gir henne
styrke i hverdagen.
– Grunnleggende sett betyr
religiøs
tro å forsøke å finne mening
i tilværelsen, sier hun. Hun
har et sterkt engasjement for interreligiøs
dialog. – Vi tror vel egentlig
på den samme Gud, mener
Bushra, men det er ulike måter å
uttrykke det på. Koranen skal og
må tolkes i sin tid, den må et stykke
på vei forstås metaforisk, men
uttrykker likevel en dyp sannhet.
I Klassekampen 23. desember
kunne vi lese at Walid al-Kubaisi
hevder at Jesus i dag er viktigere
for muslimene enn Muhammed.
Bushra er ikke enig i det. – For
meg er Muhammed veien, sier
hun, slik Jesus er for de kristne.
Bushra har nære venner som er
kristne. – Jeg ble både glad og rørt
da en venninne ba meg om å være
fadder for barnet hennes ved en
kirkelig dåp. Og det fikk jeg lov til,
– selv om presten var i tvil om jeg
kunne få stå i kirkeboken, men
også det fikk jeg mulighet til – til
slutt!
Religionsdialog
Nå er Bushra i gang med et interkulturelt
og flerreligiøst doktorgradsprosjekt
ved Menighetsfakultetet,
der hun vil forske på
bioetiske dilemmaer i et primært
muslimsk og kristent perspektiv.
Hun er engasjert i 50 % stilling ved
MF, noe som har provosert en del
nordmenn, bl.a. Hege Storhaug i
Human Rights Service kraftig.
«Ansettelsen er nok et eksempel på
at kristen-Norge brøyter vei for
Islam.
Hvorfor konverterer ikke hele
ledelsen ved MF med en gang?» kan
vi lese på HRS’ hjemmeside under
overskriften «Bushra Ishaq ansatt
på vår kristne høyborg».
Kommentarene som følger kan
gi interesserte et lite inntrykk av
hva som rører seg i det norske
folkedypet,
og hva mennesker som
Bushra Ishaq må tåle i dagens
Norge.
Kanskje kan vi håpe på at
mange vil lese Hvem snakker for
oss? – og oppdage at Bushra Ishaq
ikke bare snakker for muslimene i
Norge, men for oss alle. n
Tekst: Hans Petter Løvold
Foto: Tale Hendnes
visning, kirkemusikk og diakoni på
dagens nivå. Men ellers er det viktig
å beholde den sterke linken mellom
kommune og kirke, til beste for
lokalsamfunnet.
MR ønsker ikke at det skal åpnes
for at Kirkemøtet innfører medlemsavgift
i folkekirka. De mener det vil
ødelegge prinsippet om en landsdekkende
kirke, med minst en kirke
i hvert sogn og en prest i hver kirke.
Skal finansieringen endres, må det
være i form av en generell livssynsavgift.
n
Tekst: Jon Andreas Hasle
Se redaksjonell kommentar på side 2.