2
REDAKTØRENS
Speiding – en ideell fritidsaktivitet
Tvillingsøstrene Elisabeth og Åse
Marit Øiestad har aldri bodd på
Grefsen. Likevel har de vært
speiderledere i Hiet i Grefsenveien
i 15 år. I løpet av denne
tiden
har de giftet seg og fått
barn, hvert sitt tvillingpar, som
også er speidere. I Hiet.
lisabeth og Åse Marit bor
nå på henholdsvis Årvoll
og Lørenskog og trives
med familiene sine der. Den koselige
tømmerhytta i Grefsenveien er
basen for speideraktiviteter. Turer
i
marka og leirliv står høyt på programmet.
E
En uslåelig kombinasjon
Søstrene synes at speideren på mange
måter er en ideell fritidsaktivitet.
– Det er plass for alle. På tvers av
aldersgrupper.
Speidere lærer tidlig
å ta ansvar både for seg selv og
andre.
Speiding er vennskap,
friluftsliv,
internasjonal
forståelse,
gode verdier og egenutvikling
– en
uslåelig kombinasjon!
Et heldig treff for Grefsen
Speiderlivet startet på Stovner der de
vokste opp, og hvor de tok over ledelsen
av gruppen. Men da tilstrømningen
av unger gikk ned og de selv
var i utdannelsesfasen, tok de heller
leder-, kurs- og programansvar i Østre
Oslomarka krets, som det het
den gang. Så støtte de på Grefsen.
– Det begynte med en forespørsel
fra gruppelederen om hjelp på et
speidermøte. Vi skulle lære bort pio-
nering, bygge bord med mer av
stokker og tau. Siden ble vi med
gruppen på leir, og da var det gjort.
Vi delte på den tiden en leilighet på
Bjølsen, så det var også nærmeste
speidergruppe i kretsen.
Ledere på mange plan
Begge har vært i stab for både små
og store speiderleirer. Elisabeth sier
at å være speider og speiderleder
har gitt mye glede i hverdagen
i
mange år. Hun har holdt patruljeførerkurs
og sittet i kretsstyret.
Erfaring
som programsjef
for landsleir
på Lista i 2010. – Det å jobbe
sammen for et felles mål, og så kunne
gå rundt i leiren og se fornøyde
speidere og gode aktiviteter, gjør at
det virkelig er verdt innsatsen.
Åse Marit har arrangert kurs av
ulike slag på krets- og forbundsplan.
– Jeg har også sittet i utviklingskomiteen
for Nordtangen,
KFUK-KFUM-speidernes eget leir-
og kurssted på Gran på Hadeland.
Men det er også viktig og gøy å
gjøre en innsats i gruppa lokalt, og
vi har et veldig godt miljø i speidergruppa
på Grefsen som gjør at
jeg holder meg der, selv om jeg bor
i Lørenskog.
Til daglig jobber de begge som
forskere på Folkehelseinstituttet.
Ved området for Rettsmedisinske
Fag, med å lage analysemetoder for
legemidler og rusmidler.
Jorda rundt
Nå har Elisabeth påtatt seg oppgaven
som nestleder for den norske
kontingenten på verdensspeiderleir
i 2019. – Turen går til West Virginia
i USA. Temaet
for leiren er «Unlock
a New World». En god illustrasjon
på hva som er så fascinerende
med en verdensspeiderleir, som arrangeres
hvert fjerde år. Man møter
speidere fra hele verden, og alle er
interessert i å få nye venner og lære
om andres kulturer. Det er også
vanligvis en «Global Development
Village» som en del av programmet,
som lærer deltakerne om fred,
miljøspørsmål, utvikling, menneskerettigheter
og helse.
Åse Marit husker tilbake til den
første verdensspeiderleiren de var
på. Som 17-åringer i Australia.
– Vi reiste bokstavelig talt jorda
rundt og var innom Hawaii og Los
Angeles. Den fantastiske opplevelsen
ga inspirasjon til å fortsette
som speidere. Senere har vi vært i
troppsledelse for hver vår tropp på
verdensspeiderleiren i Chile og
med i den norske kontingentstaben
på verdensspeiderleir i Sverige og
Japan. På leir her hjemme eller i
fjerne strøk opplever vi mye. Vi
møter nye mennesker, gjerne også
gamle venner, det er veldig sosialt.
I tillegg er det rett og slett gøy å
jobbe sammen med andre og føle
at vår innsats kan bety noe for
andre
også. n
Tekst: Rita Hoel
Foto: Marek Vokac
Søstrene Elisabeth og Åse Marit Øiestad foran grillen utenfor Hiet.
Sjansen er stor for at du leser
dette mens det første Kirkemøtet
i den selvstendige folkekirken
pågår i Trondheim siste uka i
januar.
Kirkemøtet er nå for alvor
den øverste makt i Den
norske
kirke, og det er en
demokratisk
valgt makt.
For det var Stortingets betingelse
da de i mai 2012 forandret
grunnloven slik at kirken kunne
bli selvstendig: Kirken skulle
være demokratisk. Og det er
den, i den forstand at alle
kirkens
medlemmer har stemmerett.
Men likevel gjenstår en
masse spørsmål:
Hvilke bestemmende organer
skal kirken ha, på hvor mange
nivåer? På hvilket nivå skal de
ulike bestemmelser tas? Skal
prester ansettes lokalt, i bispedømmene
eller av Kirkerådet?
Hvor skal planer og prioriteringer
gjøres?
Ved siste kirkevalg opplevde
vi for første gang at et slags kirkeparti
stilte egne lister, og «Åpen
folkekirke» vant en overlegen seier.
Skal så dette være formen
framover? Skal det være slutt på
at «felles» valgkomiteer i menigheter
og bispedømmer legger
fram kandidatlister? Skal det bare
være «partilister»? Skal vi få det
som i Sverige, hvor de politiske
partiene stiller kandidatlister ved
kirkevalgene? Eller skal man tilstrebe
en form for demokratisk
konsensus-kultur i kirken?
Er det demokratisk at det velges
like mange fra alle bispedømmene
til Kirkemøtet? De
har jo svært ulikt medlemsantall
i Den norske kirke.
Det er viktig at det blir en
bred, folkelig deltakelse i debatten
om disse spørsmålene. Det
kirkelige demokratiet bør utformes
demokratisk. n
Jon Andreas Hasle
Redaktør