8
» Fortsettelse fra første side
samtidig som vi strener bort til
kjøttdisken når lukten av nygrillet
kylling på tilbud når nesa vår?
Vi har lest og sett dokumentarer
om tekstilarbeidere på den andre
siden
av kloden, som under uverdige
forhold og til avskyelig lav lønn
syr klær til oss i 12, 14 og 16 timer
om dagen, uten at det ser ut til å endre
handlevanene våre i nevneverdig
grad. Vi vet hva som skal til for å
gjøre noe med jordens temperaturstigning,
men flyr langt mer enn
kloden tåler. Og så sukker vi oppgitt
over oss selv, før vi rister det av oss
med et stykke kyllingpizza på Manhattan.
I stedet er vi hellig overbeviste
om at «I morgon vil eg byrja eit
nytt og betre liv – trur eg».
Synd – eller hva?
Hvorfor tar vi oss ikke sammen, når
det egentlig bare er å ta seg sammen?
Løsningene er jo såre enkle: Har du
problemer med alkohol? Slutt å
drikke! Er samlivet en ørken? Gjør
det de småkleine bøkene forteller
deg! Forurenser fly? Slutt å fly!
Teologisk forklares gjerne forskjellen
mellom liv og lære med synden
i oss, det at vi alltid vil ha en
iboende tilbøyelighet til å rote det
til, handle på tvers av idealer, og
ødelegge for oss selv og andre.
Våre indre bavianer
Nevrovitenskapen underbygger i
grunnen poenget, naturligvis uten å
bruke religiøst språk. Menneskehjernen
har utviklet seg over flere hundre
millioner år. Nye deler har lagt
seg oppå de gamle, samtidig som de
gamle fortsatt er i full funksjon, like
livsviktige som noen gang. Vår rasjonalitet
og etiske vurderingsevne,
som befinner seg i de nyeste delene
av hjernen, mister rett som det er
kontroll over de eldre og mer primitive
hjerneområdene, som opptrer
svært impulsivt. Våre indre filosofer
kjemper en hard og ofte håpløs
kamp mot våre indre bavianer. De
taper ofte, fordi bavianene – de eldre
hjernedelene – handler uten å «tenke
» på sett og vis, de jobber på autopilot,
og dermed handler langt raskere
enn «filosofene».
Økenavnet for synden i oss,
Gamle-Adam, er sånn sett helt i
overensstemmelse med nevrovitenskapen.
Når vi for eksempel havner i
en krangel, tar lillehjernen over, og
ganske raskt kommuniserer vi som
om vi var katter i kamp om revir.
Hjernen kan omformes – litt
Våre forhåndsprogrammerte eldre
hjernedeler hører sjelden på sunn
fornuft. Men de hører på sunn praksis.
Nevrovitenskapen har nemlig
vist oss at hjernen er plastisk, det vil
si at den er formbar, langt mer formbar
enn tidligere antatt. Og den er
formbar så lenge vi lever. Vi kan hele
tiden endre oss, men bare litt. Og så
litt til. I sum kan det bli en god del.
Og hvordan formes vi? Dreiebenken
heter praksis, øvelse, trening.
Det er som presten og forfatteren
Henri Nouwen skrev: «Du
tenker deg ikke fram til en ny måte å
leve på, du lever deg fram til en ny
måte å tenke på.» Særlig gjelder dette
når vi gjør noe jevnt og trutt – vanene
våre. Ja, og uvanene, de er
dessverre akkurat like effektive hjerneformere.
Omgivelsene former oss
Det er ikke bare vanene som former
oss. Det som omgir oss – naturen,
kulturen, reklamen, arkitekturen og
så videre – former oss. Winston
Churchill var inne på dette da London
skulle bygges opp igjen etter andre
verdenskrig. Han mente det
måtte tenkes nøye og lenge gjennom
hva som skulle bygges hvor, hvordan
bygningene skulle se ut og hvilken
funksjonalitet de skulle ha, for, som
han sa: «Vi former bygningene, og
så former bygningene oss.»
Arkitekturen, verktøyene, lover
og regler, jobbmiljøer, kultur og
ukultur: Alt former oss, enten vi liker
det eller ei. Det vil si, alt dette
former vanene våre, som igjen former
oss, fordi vi er spesialister på å
tilpasse oss våre omgivelser.
Lover former oss
Et banalt, men talende eksempel:
Forrige vinter startet Oslo kommune
med å måke og børste de viktigste
sykkelveiene helt snøfrie, så det
kunne sykles året rundt. Deler av
min vante rute til jobb ble ikke børstet.
Så jeg valgte naturligvis den
snøfrie ruta. Da våren kom, og snøen
forsvant, fortsatte jeg å sykle ruta
som hadde vært snøfri gjennom vinteren.
Vanehjernen min hadde lært
seg en ny vane.
Og dermed er vi ved det som etter
alle solemerker er den største vaneskaperen
av dem alle: Politikken.
Lovgiverne våre har makt til å få på
plass de nødvendige insentiver, forbud
og påbud som skal til for å få
store deler av befolkningen til å endre
handlingsmønstre, ofte for godt.
Røykeloven er kanskje det mest
åpenbare eksemplet. Hadde røykeloven
blitt reversert i dag, er jeg temmelig
sikker på at ytterst få puber og
«Du tenker deg ikke fram
til en ny måte å leve på.
Du lever deg fram til
en ny måte å tenke på.»
Slik kan du snakke med barn og unge om
frykt for krig og atomhendelser
Helsedirektoratet har sammen med
Nasjonalt kompetansesenter om
vold og traumatisk stress laget en
rekke råd til voksne om hvordan de
kan snakke med barn og unge som
er urolige for krig og atomhendelser.
Rådene kan benyttes av helsepersonell,
lærere, barnehagepersonell
og foreldre for å hjelpe dem å
snakke med barn som er urolige.
Og ikke minst hjelpe barna med
sine bekymringer og frykter.
Krigen i Ukraina har gjort at de
fleste av oss vet mer om atomulykker
og farene med dette. Voksne bli
mer urolige, og dette kan barna
rundt dem merke godt. Helsedirektør
Bjørn Guldvog sier at barn ofte
får med seg mer enn man tror.
– De kan bli bekymra når de ser
nyhetssendinger, er på sosiale medier
og følger med på de voksnes
samtaler og reaksjonene de voksne
har på nyhetene.