14 » Fortsettelse fra første side i tre uker, på Hærvejen gjennom Jylland og i Nord-Tyskland. Den fjerde uka trillet jeg sykkelen for å se om jeg kunne gjenoppta vandringen. Deretter gikk det fint, og jeg hadde ikke vondt noe sted underveis. Jeg fant en rytme i vandringen som ga meg ro til å være akkurat der jeg var. Men mot slutten merket jeg at jeg var sliten inni føttene. Men med 10-12 kilo i sekken og ca 2,5 mils vandring hver dag, var det vel ikke annet å vente. Veien var ikke målet – Hvorfor startet du på en så lang vandring? Hvilke forventninger hadde du på forhånd? Øivind er en rolig og avbalansert kar, men det kan merkes at han bli engasjert når han begynner å svare på dette. – Noen sier at veien er målet, men for meg var Roma målet. Jeg kunne nesten føle historiens sus når jeg gikk på de gamle veifarene. Noen steder så jeg rester etter den gamle traseen. For 800- 1000 år siden var dette hovedveien mellom Norden og Roma. Å gå disse gamle veiene til Roma, ble en måte å erfare forbindelsen og linjene til vår egen kirke. Stabbesteiner langs veien – Kirkene lå som stabbesteiner langs veien. Det er kirker i alle byer og landsbyer. Vi har vår kirkearv fra Jerusalem og Roma, og jeg ville oppleve den veien langsomt. Jeg stoppet i alle kirkene underveis, i snitt to kirker hver dag. For meg var det viktig og naturlig å bruke tid der, be en bønn og ta tid til å synke ned litt. I Roma var vi i Peterskirken med Peters grav, i San Clemente og i San Carlo al Corso, der det er et alter for Hellig Olav siden 1893. Der er det lett å erfare linjene tilbake til katolsk tid i Norge. – I Tyskland opplevde jeg skillet mellom det protestantiske nord og det katolske sør. I Bayern er det krusifikser og altere langs veiene, og hovedkirkene i landsbyer og byer er katolske. Likevel er det en sammenheng fra Grefsen til Roma.. Kirkene er jo ganske likt innredet og grunntrekkene i liturgien er gjenkjennelig. Jeg hadde hviledag hver søndag og gikk gjerne til stedets kirke for å være med på gudstjenesten. At vi protestanter ikke kan delta i katolsk nattverd, vet jeg jo – og det var trist å opplevde. Katolsk og luthersk forståelse av nattverden er ganske likt, og jeg kunne vel ha latt som jeg er katolikk, men jeg ville ikke lure presten. Nei takk til privat innkvartering Jeg brukte hele to måneder på vandringen i Tyskland – et stort land med mye vakkert landskap og trivelige grender og landsbyer. Noe av det verste underveis var å gå inn i og ut av store byer. Ut av Augsburg brukte jeg tre timer. Da var det godt å komme ut på landsbygda og kjenne fjøslukta igjen. Øivind gikk alene det meste av veien og trivdes med det. Men han forteller om mange hyggelige møter underveis, landsbyboere og bønder som tok kontakt med ham. Det vanket både plommer og tomater og kald melk rett fra tanken. Men privat overnatting ville han helst unngå. – Jeg var trett etter dagens vandring og takket pent nei til privat innkvartering. Det var bedre å gå til ro enn å sitte i en stue og være sosial. En gang fikk jeg tilbud om å være med på en konsert, men jeg ble så trett at jeg gikk i pausen. Bryllupsdag i Hannover Noen medvandrere ble det underveis; noen venner, en tidligere kollega, en reporter fra NRK slo følge en dag eller fem. Men det hyggeligste var nok da datteren Kristin kom nedover og slo følge i fire dager, og da kona Marit møtte ham i Hannover, og de feiret 40 års bryllupsdag. De fem siste vandringsdagene fikk Øyvind følge av fire kamerater fra Grefsen-Kjelsås. 1. oktober var de vel framme i Roma, der koner og ambassadør Bjørn T. Grydeland møtte dem på Petersplassen. Shorts hadde vært antrekket det meste av turen, men ankomstdagen kom regnet for første gang på lenge. Men det la ingen demper på gleden over at målet var nådd. n Tekst: Tove Marit Hasle Foto: Øivind Østang Disse støvlene har gått 2800 km, og er nesten i mål. Fra Bayern og sørover er det katolsk område, med altere og krusifikser langs pilegrimens vandringsvei. Her ved elva Loisach i Oberau i Østerrike. Han gikk og gikk – helt til Roma Grefsen menighet støtter satellitt-TV SAT-7 har startet en ny tv-serie for Når januar er her, er det igjen tid for å fokusere på det spesielle misjonsprosjektet Grefsen menighet har valgt, SAT-7. Det er en kristen TV-stasjon som sender over hele Midtøsten via satellitt. En fjernsynsstasjon kan meget vel være et misjonsprosjekt! Den sender døgnet rundt på flere språk og sees daglig av ca. 15 millioner mennesker. I tillegg til forkynnelse sendes i stor grad opplysningsprogrammer av ulik art som kan bidra til samfunnsendringer, spesielt om helse- og kvinnespørsmål. I flyktningleirer kan for eksempel barn få undervisning gjennom SAT-7 og på den måten få fortsette en avbrutt skolegang. Mange har nemlig tilgang på TV-apparat koblet til parabolantenne. Undervisningen er basert på offentlige læreplaner og UNESCOs anbefalinger. Det gir håp om en bedre framtid! En egen barnekanal har de også. Responsen fra seerne er stor, og disse tilbakemeldingene kommer hovedsakelig som SMS-meldinger og på Facebook. Kristne forfølges på ulike måter i dette området. Dette har ført til at mange blir ensomme og redde med liten kontakt med andre kristne. SAT-7 overfører gudstjenester og møter og gir undervisning, og disse sendingene er til stor trøst. barn i Iran. Satellittfjernsyn gjør det mulig å gå inn i millioner av hjem uten den vanlige sensuren som er lagt på presse, radio og TV i Midtøsten. Lederen av virksomheten, Terence Ascott, forteller at de ikke bruker denne muligheten til å angripe andres tro. Det ville i så fall ha virket mot sin hensikt. De vil heller tilby håp, hjelp og evangeliets glade budskap uten å forårsake unødig anstøt. Ofringen i kirken 17. januar går til dette formålet. Organisert givertjeneste er også mulig. Vi står sammen med flere større organisasjoner i Norge når vi støtter dette arbeidet med penger og forbønn. n Tekst: Solveig Neegaard Heier Foto: Åslaug Ihle Tingnæs
talefoten012016
To see the actual publication please follow the link above