9 Kirken diskuterte jula i flere hundre år Jesus ble født i jula. Gud kom til jorda som et spebarn. Det er stort. Det er litt søtt og hyggelig. Men også vanskelig. For hva var Jesus? Et helt spesielt menneske? Var han Gud? Eller var han begge deler? Spørsmålet ble diskutert heftig i kirken i de første århundrer. Da er det ikke rart at du og jeg strever litt med det og kanskje mener og tror litt forskjellig. iskusjonen startet allerede kort tid etter Jesu død. Man var enige om at Jesus var guddommelig, på et vis. Men var han fra evigheten, slik som Gud? Nei, mente noen. Det strider mot læren om den ene Gud, monoteismen. Noen mente at Jesus var et menneske, spesielt utvalgt av Gud, og at han fikk del i Guds kraft først ved dåpen i Jordanelva. For hvordan kan Gud bli et menneske uten dermed å opphøre å være Gud? Andre mente at Gud, Jesus Kristus og Den hellige ånd var tre forskjellige måter som Gud viste seg på. De var ett og hadde vært det fra evighet. Dermed mente de at monoteismen var bevart. Arianismen fikk vind i seilene Den som virkelig fikk fart i diskusjonen, var en kirkeleder (en ‘eld- D » Fortsetter på neste side ste’ eller presbyter) i Alexandria. Arius levde fra ca. 250 til 336. Han mente at Jesus ikke kunne være av samme vesen som Gud. Inspirert av den greske filosofen Platon skilte han mellom sjel og legeme, med sjelen som det «egentlige». Jesu sjel var ikke fra evighet, men Gud hadde skapt ‘Ordet’ før han skapte verden. Det er dette ‘Ordet’ som Johannesevangeliet forteller om, Ordet som kom til verden da Jesus ble født. Arius mente at Jesus hadde en slags guddommelig sjel i et menneskelegeme. I år 318 brøt det ut en kraftig strid mellom Arius og biskopen i Alexandria. Arius fikk etter hvert mange tilhengere i både den østlige og vestlige kirken. De ble kalt arianere, og læren ble kalt arianismen. Den bredte seg også langt nord i Romerriket, opp til de germanske folkene. Det berømte kirkemøtet i Nikea Keiser Konstantin den store innførte på denne tida kristendommen som en slags statsreligion i Romerriket. Han engasjerte seg sterkt for kristen enhet. Så han innkalte til det første store kirkemøtet, i Nikea i 325, for å få kirkens folk til å bli enige. Arianismen gikk tapende ut av dette kirkemøtet. Møtet vedtok «den nikenske trosbekjennelsen» som vi fremdeles bruker også i den norske kirke, riktignok noe justert av senere kirkemøter. Der bekjenner vi innledningsvis: Vi tror på én Gud, den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig. Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet. Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt. For oss mennesker og til vår frelse steg han ned fra himmelen. Han er blitt kjød ved Den Hellige Ånd av jomfru Maria, og er blitt menneske. Viktig at Jesus hadde to naturer Underlige og arkaiske formuleringer kanskje. Men de uttrykker at det er viktig for kirken at Jesus hadde to naturer, at han var sann Gud og sant menneske. Hvis han bare var det siste, ville hans død på korset for vår skyld bli barbarisk. Ville Gud kreve et menneskeoffer som soning for våre synder? Det blir annerledes hvis det er Gud selv som ofrer seg. Det samme gjelder hvis en ser på korsdøden og oppstandelsen primært som Jesu seier over døden og det onde. Det gir lite mening at Malt av Helge Bøe. Et annerledes minnested Vi flytter på oss, vi nordmenn. For mange betyr det at gravstedet til kjære og kjente ligger på en annen plass enn her på Grefsen. Det kan være et savn. Men vi kan gjøre som Nenset kirke utenfor Skien. Der laget de for omtrent åtte år siden et lite minnested. En liten stein med innledningen til et vakkert dikt. Muligheter til å tenne lys, legge blomster og ta en stille stund. Om sommeren setter de frem en benk. Hit kan folk komme med sine tanker og sine sorger. Et sted å gå til på nærmeste kirkegård. Diktet «Doggdropen» ble til så tidlig som i 1974. Oddmund Haugen, adjunkt og lyriker, vandret en tidlig morgen på vei til sivilarbeidet han hadde i Nenset kirke. Han hadde fire år tidligere mistet sin eneste bror, som døde av kreft. En tung sykdomsperiode. Da Oddmund gikk opp kirketrappen og så seg tilbake, var sporene hans omkranset av morgenduggen ute på kirkegården. Duggdråpene skinte i alle farger og skapte et bilde han trengte. Diktet skrev han ned på få minutter, og duggdråpen er hans bror. Diktet inneholder fire vers, og det er senere satt melodi til. Oddmund Haugen opplever mange og sterke takkeord fra mennesker som har funnet trøst i ord og toner. Vil noen her på Grefsen finne trøst og glede i denne form for minnested? Er dette noe Gravferdsetaten og Grefsen kirke kan tenke seg å gjøre noe med? Det kunne bli en god plass å gå til for mange. n Tekst: Rita Hoel
talefoten012015
To see the actual publication please follow the link above