14 a er julaften over, byttingen av julegaver er godt i gang. Vi titter kanskje på kontoutskriften og ser hvor mange penger som rant ut i desember. Det ble kanskje litt vel mye i år som gikk til dyre gaver og andre ting vi bare «måtte ha»? Men når vi ser tilbake på det, var det kanskje ikke så viktig likevel med alle duppedittene… Når vi er i ferd med å gå inn i et nytt år er det mange som kjenner et behov for å se tilbake på året som har gått, ikke bare studere økonomien, men spørre: Hvordan har vi hatt det sammen, i familien, på jobb, blant venner og kjente? Er det noe som har blitt bedre enn før? Var det noe som gikk galt underveis? I tilfelle, hva gjør vi med det? I kirken gjør vi ikke opp regnskap for Gud og andre mennesker 1. januar. Det er iallfall ikke det som er temaet for prekenen den dagen. Vi har i stedet bots- og bønnedag i november. Jeg kjenner at det er viktig å tenke gjennom mitt «åndelige regnskap », ikke bare en gang i året, men ganske jevnlig. Min tro og mitt forhold til Gud griper inn i hele livet, ikke bare når jeg ber eller er på gudstjeneste. Jeg må stadig ordne opp i ting som skjer i møte med mennesker. Jeg trenger også å komme til Gud med det som jeg angrer på eller trenger å legge fra meg. Da slipper jeg å bære på dårlig samvittighet. I den katolske kirken er dette med å bekjenne synder noe som ikke bare skjer mellom det enkelte menneske og Gud. Det kan også finne sted med en prest til stede som kan lytte og være en veileder for dem som trenger tilgivelse. Faktisk er det en luthersk menighet her i Norge som har satt opp sin første skriftestol. Jeg tror kanskje ikke at Grefsen kirke er helt klar for det, men noen ganger kan det være fint å snakke med en person som har taushetsplikt, og få høre at Gud har tilgitt våre synder. Det er ikke noe lettvint som gjør at vi slipper unna, tvert imot hjelper det oss til å ordne opp med den det gjelder. I gudstjenesten har vi en syndsbekjennelse der vi kan legge fra oss «den tunge sekken» som heter skyldfølelse. Dette leddet i messen er det mange som har kritisert. Poenget er ikke å la oss kjenne oss fordømt eller mindreverdige overfor Gud, men at vi kan be om Guds nåde til å gå videre med lette skuldre. Gud er en god og rettferdig Gud. Når han hjelper oss å skjønne at vi har såret noen, er det ikke for å ødelegge, men for å gjøre forholdet bedre. Han er ikke ute etter å gi oss et dårlig selvbilde, men han vil bygge oss opp når vi ikke strekker til. «I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust.» (Jes.57,15) n Tekst: Kapellan Inger Johanne Gjøen Poenget med syndsbekjennelsen i gudstjenesten er ikke å gi oss et dårlig selvbilde eller få oss til å føle oss fordømt av Gud. Tvert imot. Gud tilgir våre synder, vi kan gå glade og fri videre. (istockpoto) Synd – teologiens redskap for å utvikle dårlige selvbilder? D Deilig er jorden, hilsen Odd Vakkert. Veldig vakkert. Og tankevekkende. Selvsagt var det tankevekkende når det var Odd Børretzen som opptrådte. Hør ham snakkesynge Deilig er jorden på Youtube.com/watch?v=JlyQsi QzEcY, sammen med Sidsel Walstad på harpe og Tine Thing Helseth på trompet. Kjetil Bjerkestrand hadde arrangert musikken og spilte orgel på dette opptaket fra en julekonsert i TV2 i 2009. Og Børretzen hadde laget en lyrisk innledning som er det verdt å lytte til i våre klimapolitiske tider: Deilig er jorden vår sårbare vesle jordklode i himmel og hav fjell og skjær folk fugler og blomster deilig er jorden vesle tynnhudede jorda som vi lever på og av som skal leve videre til nye tider og nye slekter og nye barn deilig er jorden Som vi egentlig tenker lite på jorda blir også gammel og trett og er kanskje mer sårbar enn vi visste om jorda trenger også vår kjærlighet. n
talefoten012015
To see the actual publication please follow the link above